JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Dette er en historisk roman, der mange av karakterene er fra virkeligheten, dog med mange dikteriske trekk, og andre personer er rene fiksjoner. Vi er på 1880-tallet, vekselsvis i Paris og i Arendal – aller mest i sistnevnte by. Og Arendal var den gangen en levende by der særlig handelen med utlandet var stor. Vi er i skjæringspunktet mellom seilskutetida og dampskipenes ankomst. Dette historiske faktum skal vise seg å bli ganske viktig for intrigen i denne fortellingen.

Romanens hovedperson er Axel Herlofsen, en av de historiske personene. Han eide den gangen Arendal. Og hans aller viktigste flaggskip var banken der han sjølsagt var sjef. Men han hadde også sine svin på skauen. Riktig nok presenteres han stort sett som en mann med et hederlig sinnelag, en mann som ville de fleste vel, men det går etter hvert opp for ham at han er homofil. Og det var ingen spøk på denne tida, sånt snakket ingen høyt om. Sjølsagt forelsker han seg i sin unge revisor. Herlofsen har både kone og barn, men de går mer og mer for lut og kaldt vann – noe ingen av dem setter spesielt stor pris på. Heller ikke svigerfaren har Herlofsen et godt forhold til. Homofilien forsøkes sjølsagt skjult med de fleste midler.

Som nevnt er det en brytningstid i landets industri, særlig handelsindustrien. Herlofsen er ingen verdensmester med penger. Å sette næring etter tæring er ikke hans sterkeste side. Han tar opp litt lån her, litt lån der. Sånt er aldri lurt om du ikke har den fulle oversikt over hva du driver med. Særlig uklokt er det for en banksjef som i praksis råder over innbyggernes penger også – ved siden av sine egne. Egne penger blir det bare færre og færre av. Den første som oppdager den gryende katastrofen, er sjølsagt den unge revisoren og elskeren hans. Skal han si fra? Med den store fallhøyden dette innebærer? Også for ham sjøl.

Her starter altså romanens intriger. På flere plan. Disse skal ikke røpes da dette på et visst plan også er en slags spenningsroman, sjøl om leserne hele tiden holdes orientert om sakens gang av en tredjepersonsforteller med full oversikt og kontroll. Kontroll er for øvrig noe de fleste av karakterene her mangler. Kjærlighet er imidlertid et stikkord. Og en ingrediens som alltid må med i en fortelling om den skal være verdt papiret den er skrevet på.

Vi skal heller ikke glemme at Arendal også er den byen hvor arbeiderbevegelsens andre runde, den første var thranitterbevegelsen på 1850-tallet, vokste fram. Vi møter en mer og mer bevisst arbeiderklasse der fagforeningene skyter opp her og der i forbindelsen med den gryende industrialiseringen. Klassekampen slår ikke ut i full blomst her, men det ulmer. Og som kjent ble Arbeiderpartiet dannet i 1887 nettopp i Arendal, slett ikke helt uten grunn. Dette er med i romanen som avsluttes med at Carl Jeppesen og Christian Holtermann Knudsen fra Kristiania kommer til det lille trehuset på Ormetjenn. To bautaer i Arbeiderpartiets grunnleggelse og historie som etter hvert tok over hele skuta. Men det sier romanen ingenting om, og det er langt utenfor dens tema.

Det må være lov å si at dette er en underholdningsroman. Det betyr slett ikke at den er dårlig. Den er medrivende, den er intrigedrevet, den er dramaturgisk gjennomtenkt og den er velskrevet. Den borer ikke altfor dypt i menneskesjelen, men viser fram våre mange legemlige og sjelelige skavanker på en troverdig og gjenkjennende måte. Og den synes å ta tidsånden på treffende vis. Jeg ble i hvert fall hensatt til denne tiden den henter handlingen sin fra som om jeg leste en roman av Victor Hugo eller Honoré de Balzac. Skjønt jeg tviler likevel sterkt på at Guri Idsø Viken med «Krakk» får den samme posisjonen i verdenslitteraturhistorien som de to franske herrene.