JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Lars Saabye Christensen er en svært produktiv forfatter. En murstein av en roman kalt «Vrakeren» på sitt faste forlag Cappelen Damm i fjor, en liten tynn flis av en roman på Flamme Forlag nå på starten av året. Ja, han har produsert et slags overflødighetshorn av en tekst, morsom og dypt alvorlig på samme tid. Typisk Saabye Christensen.

Tittelen minner meg om Samuel Becketts absurde teaterstykke «Krapps siste spole», men er noe ganske annet. Sjøl om det ikke mangler absurde scener i Saabye Christensens litterære univers heller. Her er han imidlertid kanskje nærmere Kjell Askildsen enn den irske dramatikeren.

Romanen handler om den aldrende Knapp som er en undrende mann, en mann som snart skal dø – en som vet at tida han har igjen også er knapp. Ikke minst forstår han det da fasttelefonen hans plutselig dør. Da skjønner Knapp at neste gang er det kanskje hans tur. Enn så lenge må han nøye seg med mobiltelefonen han glemte å levere inn til sin siste arbeidsgiver da han ble pensjonist.

Vi befinner oss i pandemiens tid, munnbindenes epoke. Knapp er som de fleste andre på denne tida innelåst i sin egen leilighet, i sitt eget subjektive liv, noe som passer ham ekstra dårlig siden han bor aleine. Ensomheten sniker seg på. Han bor oppe i etasjene i ei sliten blokk. Oppe på loftet bor det en svær flyktningfamilie, men det får verken Knapp eller vi leserne vite om før langt ut i teksten. I blokka bor også vaktmesteren Von der Fehr som kan være ganske slitsom på sitt verste..Boka skildrer Manfred Knapps nokså handlingsfattige dager, både utenfra og innenfra. Helt til han til slutt ender opp med en hjemmehjelp.

En dag havner Knapp hos urologen. Han er nemlig kommet i prostata-alder, altså i den alderen da faren for prostatakreft er større enn størst, ifølge de fleste leger. Alle menn berøres av dette, om de har en fastlege som følger med i timen. Litt hyppig vannavlating, som det heter på medisinsk, må han likevel leve med. For prostataen vokser med alderen, det er helt normalt. At det lekker fra både tak og golv i hans egen leilighet, er ikke fullt så normalt. Og det må sjølsagt noen bøte på.

Denne romanen er delt opp i ganske korte kapitler. Knapp gjennomlever hverdagslige hendelser på venteværelset, på hjemmekontoret, på loftet og i bisettelsen. Han er en gjennomreflektert fyr, om enn på et noe gammelmodig vis. Litt ereksjonsproblemer plages Knapp også med, men han står også den utfordringen av.

At Saabye Christensen er en god, fornøyelig forteller, er ikke breaking news. I denne romanen briljerer han også språklig. Han er nesten like leken som i flere av sine dikt. Og i klassisk Saabye Christensen-stil, vender og vrenger han på klisjer og faste språklige talemåter. Det blir ofte morsomheter av sånt.  

I et antikvariat kjøper Knapp en diktsamling av Sigbjørn Obstfelder, og henger seg sjølsagt opp i det kjente diktet «Jeg ser» - der det lyriske jeg forundrer seg over tilværelsen og om han ikke kan ha kommet på feil klode. Tilstanden kunne ikke vært mer lik Knapps egen.

Det er et rørende portrett forfatteren skaper av denne familie- og venneløse einstøingen. Som gruer seg til april, årets verste måned sånn Knapp ser det. Romanen er varm, klok og mer en hyllest til alderdommen enn det motsatte. Samtidig befester Lars Saabye Christensen den språklige mesteren han er, både på små og store flater.