JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

I kjølvannet av en relativt nyvunnet interesse for sjøl å ta opp igjen gutteårenes skigåing, og norske eliteløperes enorme suksess både på dame- og herresiden i de pågående olympiske vinterleker i Sør-Korea, ble fristelsen til å lese Thor Gotaas’ bok om norsk langrenns historie fra 2010, rett og slett for stor.

Boka, som altså historisk-kronologisk stopper i 2010 med Marit Bjørgen og Petter Northug som skidronning og skikonge, mangler altså noen års oppdatering, men det gjør ikke så mye. Den evig aktive folkeminnegranskeren Gotaas som både har skrevet bøker om tatere og uteliggere, har også tidligere markert seg som en dyktig idrettshistoriker. Boka om langrennets historie føyer seg godt inn i denne rekka.

For Gotaas er en mann med bakkekontakt. Nå er vel ganske mange av oss på fornavn og vel så det med både verdensmestere og olympiske mestere på ski – det kan vi nok takke en sterk sportsinteresse her til lands for – kanskje særlig stor interesse fra TV-stolen. Men forfatteren glemmer ikke skimosjonistene eller turgåerne, han veit å sette pris på en stor prestasjon. Og her snakker vi nok mest om kampen mot seg sjøl – ikke bestandig kampen mot de andre eller mot klokka. For hvordan slutter han ikke denne herlige boka? Jo, sånn: «Man kan iblant tvile på elitesatsingen og sekundjaget, slik som Nansen gjorde, men fornuftig langrenn tilpasset individet er forbannet forfriskende.»

Sjøl om denne nesten 600 siders store boka inneholder et solid navneregister fra idrettsgrenens historie, er dette langt mer enn namedropping. Gotaas starter med de første spede forsøk på å organisere skisporten til det delvis utstyrsjaget som preger idretten i dag. Og vi får vite mye om bakmennene, organisatorer, driftige foreldre, skismørere og alt annet hjelpeapparat i så vel eliteidretten som mosjonsidretten og barneidretten.

Gotaas glemmer sjølsagt heller ikke alle treningstimene. Ikke bare på ski, men også på barmark og i skauen. For tømmerhoggeryrket var som mange veit en viktig biinntekt for legendariske skiløpere som Harald Grønningen, Gjermund Eggen og Ole Ellefsæther – for bare å nevne noen. Forfatteren får dessuten tydelig fram at skauarbeidet var langt mer enn en biinntekt – det var den tidas trening også.

På eliteplanet trekker han også fram den lille kimen til konkurranse mellom de to store langrennsregionene her til lands: østlandsområdet og Trøndelag. Som oftest med trønderhegemoni, men ikke alltid. Nordmarkas betydning underslår han nemlig aldri. I moderne tid har løpere som Ivar Formo og Martin Johnsrud Sundby tilbakelagt mange tusen mil her. Og tusenvis av mosjonister.

At Gotaas er imponert over de store skinavnene våre er ikke vanskelig å se. Det er likevel i en slags kollektivistisk ånd denne boka er skrevet i. Vi blir som lesere aldri i tvil om at uten det engasjerte og store fellesskapet, ville vi neppe vært verdens fremste skinasjon. Nå har vi gode forutsetninger med en beliggenhet så langt nord på kloden, men vi er jo ikke helt alene her oppe. Forfatteren tydeliggjør at det er mange bevisste tanker som ligger bak at nordmenn «er født med ski på beina». Vi elsker ski og snø – i hvert fall ganske mange av oss. Og det holder til å holde liv i langrennssporten også. Det dukker alltid opp en utenom det vanlige – en vinnerskalle – som gleder oss andre ved sine prestasjoner og olympiske medaljer.

Thor Gotaas har skrevet akkurat ei så god bok som jeg gjerne skulle ha skrevet sjøl. Om jeg hadde hatt hans store kunnskaper på feltet. Som leser har han fylt meg med en sterk og tankevekkende historie som det ligger mye lærdom i. Boka tar noen timer å lese, men hvorfor ikke starte der du sitter avslappet og varm foran peisen etter en forfriskende skitur.