JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Tyrkia er et land med mye vold. Historisk så vel som i moderne tid. Jeg reiste for snart 30 år siden rundt i landet – på kryss og tvers – det var ingen begivenhetsløs tur å så måte.

Men det jeg opplevde er bare for en fotnote å regne sammenlignet med hva Asli Erdogan har opplevd. Hvem det er? Jo, en prisbelønt tyrkisk aktivist, journalist og forfatter som også har fått oversatt flere av bøkene sine til norsk. Nå sist essaysamlingen «Nå er ikke en gang stillheten din», en poetisk tittel som er en så stilsikker skribent verdig.

Nå er det imidlertid ikke bare samlingens tittel som er vakker her, også en del av essayene – som for eksempel «Landet de kaller livet» eller «Natten som en gang var» - savner sidestykke når det gjelder poetisk kraft.

Det minst vakre ved denne boka er beskrivelsene av den rådende politiske situasjonen i Tyrkia, et land ledet av en president med samme etternavn som forfatteren. Men i slekt er de ikke. Verken i bokstavelig eller overført betydning.

Da Asli Erdogan i tyrkiske aviser skriver om kuppet i 2016, blir det nok for myndighetene – hun blir som flere andre fengslet og soner fire måneder bak lås og slå. Fengsel og tap av ytringsfrihet er da også ett av de temaene hun har vært mest opptatt av helt siden hun begynte å formulere ord offentlig.

Og apropos ord – denne språkbevisste forfatteren er svært oppmerksom på at språket sjelden eller aldri strekker til. I hvert fall strekker det ikke til når den virkelige verden er tema. For Erdogan vil under overflaten, hun vil bakenfor floskler og lettvintheter. Hun er radikal, hun vil til røttene – hun vil avsløre, demaskere og gi ordene og livet ny mening.

Skal jeg først velge meg ut et sitat fra boka som illustrerer det poetiske uttrykket, kunne jeg nesten valgt hvilken som helst av de 138 sidene. Men jeg velger noen linjer fra side 97 som går sånn: «Litt etter litt kvitter historien seg med skallet sitt, ord for ord kommer den seg løs, og den blander seg med det mørket som ikke kan skilles fra natten. Den følger vannets veier og renner ut i jorda, ut i den fordervede menneskeverdenens gjørme … Hvert ord er et speil befolket av gjenferd. Ordene er de hakkete refleksene i speilet, de er avgrunnen blikket graver ut … Hvert ord er et sår som ordene har laget hos hverandre med en kniv slipt av blikket, hvert ord er en blødende avgrunn …»

Det er ikke bare ordene og språkets utilstrekkelighet – det å komme til kort – hun er opptatt av, men også minoritetsgrupper som kurdere og armeneres situasjon under stadig sterkere og sterkere tyrkisk press.

Med denne essaysamlingen viser Asli Erdogan et stort mot ved å ytre seg på tvers av myndighetenes meninger i et land der sånt er risikabelt. Ja, der livet i ytterst forstand står på spill.

Jeg vil anta at bare det faktum at en kvinne gjør det, er en ekstra provokasjon i en kultur som er mannsdominert så det holder. Tyrkia er et patriarkalsk samfunn, her er det solide historiske tradisjoner for at kvinner skal tie i forsamlinger. Asli Erdogan bryr seg heldigvis ikke om det. Å holde kjeft virker å være det siste hun tenker på.

Tre av hennes tidligere bøker er oversatt til norsk. La oss håpe at denne fjerde ikke blir den siste.