JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

«Ulvene fra evighetens skog», bind to i Karl Ove Knausgårds store romanprosjekt, som startet med «Morgenstjernen», introduserer romanens tema allerede i prologen. Det er igjen døden som står i fokus. En mann drukner etter å ha kjørt bilen sin i vannet. Det skal vise seg at denne mannen er Syverts far. Om dette er et sjølmord eller en ulykke, blir aldri avklart.

Syvert er den 776 sider romanens hovedperson. Vi møter ham først som nittenåring, nettopp hjemkommet fra førstegangstjeneste. Nå bor han hjemme hos moren og en tolv år gammel, veslevoksen bror. Faren, som det refereres til i den nevnte prologen, døde for 10 år siden. Vi er i Kristiansand uten at det noen gang blir nevnt med rene ord. Så følger 400 sider med livet Syvert lever, som arbeidsløs, som storebror, festing med kameratene, litt fotballspilling og sjølsagt sjekking av damer. Særlig ei dame fatter hans interesse, og det viser seg en del hundre sider seinere at det også blir dem til slutt – sjøl om det så vanskelig ut i starten. Sivert får seg etter hvert en jobb i et begravelsesbyrå, en jobb som skal vise seg å bli varig.

En dag finner han noen brev blant farens etterlatenskaper. De er skrevet på russisk, fra en elskerinne han møtte. Det viser seg også at han ønsket å skille seg fra Syverts mor på grunn av denne kvinnen, men så døde han altså før han rakk det. Et ufødt barn får han også vite om.

Denne historien opprører Syvert. Til slutt skriver han et brev til denne kvinnen. Hun viser seg å være død, men barnet hennes – som altså da er Syverts søster – lever, og svarer etter hvert på Syverts bre. Hun heter Alevtina, er biolog og de møtes mot slutten av romanen i Moskva. Det møtet blir ikke så veldig vellykket.

Dette er en ekstrem kortversjon av den lange episke tråden i romanen. Innimellom hverdagsskildringer, noen av dem av godt Knausgård-merke, andre rent språkfyll, fins også som vanlig en del essayistiske partier av religiøs-filosofisk art. Disse tar seg stort sett av problemstillinger rundt døden, og hva den er og ikke er.

Knausgård er en svært ordrik forfatter. I deler av sine skildringer er han så detaljert at vi nærmest får vite hva som skjer fra minutt til minutt. Hadde jeg vært hans redaktør, ville jeg jobbet litt med dette. Til tider utmatter han leseren helt med sine minutiøse beskrivelser. Det er fint når det fungerer, men det gjør ikke det hele tida. Skal du fortelle en historie, må du også kunne fortette, komprimere. Det hender litt for ofte at Knausgård ikke får med seg det. Dermed er jeg redd han mister lesere. Og kjedsomheten overtar. At han i tillegg legger ut så mange løse tråder, og uavsluttede historier at han ser ut til å ha mistet oversikten sjøl også, er heller ingen styrke.

Et annet lyte Knausgård også har lagt seg til er disse evinnelige essayistiske partiene. La gå at de store forfatterne, klassikerne» med hell får mer essayistiske partier til å svinge med i den mer skjønnlitterære delen av romanen – altså at essayene spiller på lag med resten av handlingen. Sånn er det dessverre ikke bestandig med Knausgård, og denne romanen viser også det.  

Som alltid ligger det et stort ambisjonsnivå i bunn av Knausgårds prosjekter. Han vil fange de store, eksistensielle spørsmålene. Både ved å beskrive dem konkret og liketil, og ved å anlegge et høyt refleksjonsnivå hos en del av sine fiktive karakterer. Som nesten uten unntak slenger om seg med store navn fra filosofien, vitenskapen eller kunsthistoriens bøker. Sånt kan være mer fremmedgjørende enn oppklarende. Også denne delen av sin litteratur bør Knausgård tenke litt over.