JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Jeg må som sikkert mange andre med skam melde at den samiske kunstneren John Savio (1902-1938), født i Bugøyfjord langt øst i Finnmark – han hadde jeg overhode ikke hørt om. Men Isalill Kolpus, derimot, hun kjente jeg fra Nytt på Nytt som ei morsom dame med glimt i øyet. Men at hun kunne skrive, til og med godt over gjennomsnittet, det visste jeg ikke. Heller ikke at hun vokste opp på denne lille plassen Bugøyfjord der nesten ingen skulle tru at nokon kunne bu. Så det er mye vi ikke veit her i verden!

Men siden Kolpus altså da var sambygding med billedkunstneren Savio, og nok var en smule forbannet over at flere enn meg ikke visste hvem Savio var, bestemte hun seg for å skrive en bok om ham. Løfte han fram i lyset som en stor samisk kunstner. Den lille kroken han har fått i Nasjonalmuseet i Oslo var ikke godt nok for Kolpus.

Og hvilken anledning hadde ikke hun til å fortelle hans historie. Det var nemlig sånn at hennes bestefar var en god venn av Savio. Men da kunstneren dro til Oslo allerede i 1920, inngikk de ifølge ryktet at dersom Savio aldri vendte tilbake til hjembygda, så skulle de bildene som bestefaren hadde, brennes. Det skulle bestefaren sørge for. Men ryktet var ikke verifisert – så var det sant? Og hvis det var, skammet familien seg for det. I hvert fall gjorde Isalill det. Hvilke samiske kulturskatter hadde ikke gått tapt. Isalill er sjøl en stolt same. Dermed ble jakten på om dette ryktet var sant, motoren i Kolpus’ fortelling. Hun er bosatt i Oslo, så det ble en del turer hjem – grundig beskrevet i boka hvor hun sjøl spiller en birolle.

Det er liten tvil om at Kolpus’ respekt for kunstneren er stor. Gjennom denne boka løfter hun nærmest fram et samisk ikon. Og er lite nådig mot dem som har glemt ham eller aldri har hørt om han. Boka åpner sånn: «Det var vanskelig å ikke være belærende, nesten umulig å ikke himle med øynene. Jeg var 20, ny i Oslo, og ei jente med hvit blondetopp visste ikke hvem John Savio var. Jævla søringer. Vi satt ved enden av et bord i en liten leilighet. På motsatt side forsøkte en gutt med helt fersk selvtillit å få med festen på en drikkelek. Jenta i blondetoppen så tomt på meg mens jeg prøvde å forklare hvem Savio var. Jeg søkte opp bilder, holdt fram mobilen.»

Og Kolpus sparer ikke på konfekten utover i boka heller. Det norske storsamfunnets behandling av Savio betrakter hun nærmest som like ille som den forkastelige fornorskningsprosessen der det samiske folket ble tvunget til å lære norsk og glemme sitt eget språk. En pinlighet som til og med Kongen måtte beklage for noen år siden. Kolpus har flere stikk til hvor samefiendtlig det norske samfunnet kan være den dag i dag. Enten vi feirer 17. mai eller går en tur på byen på en hvilken som helst hverdag. Og i Oslo er vi visst aller verst, kan det se ut som Kolpus mener.

Etter hvert som lesingen skrider fram faller bitene i detektivhistorien mer og mer på plass. Det samme gjør historien og biografien til John Savio. Flere av tresnittene hans er gjengitt i boka med motiver som uten unntak er hentet fra sapmi – sameland.

Dette er ei helt nødvendig bok for ignorante kulturarbeidere som mener det holder å kjenne historien til Edvard Munch om du skal kunne konversere i det kulturelle selskapslivet. At forfatteren er litt hånlig og irettesettende, kler temaet godt. De uvitende skal skjemmes en smule, det er helt på sin plass. Men hvem var nå denne John Savio? Se det har jeg ikke tenkt å svare på, det er det du skal finne ut ved å lese boka.