BOKANMELDELSE: JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Skal en politisk bevegelse lykkes, tror jeg tre ting er helt nødvendige. For det første må den ha folk i sin midte som evner å se hvem som er deres motstandere og kunne kritisere disse. For det andre må bevegelsen kunne sette et kritisk søkelys på seg sjøl – det som også kalles sjølkritikk. Dette har ikke minst med troverdighet og forholdet mellom liv og lære å gjøre. For det tredje må bevegelsen rette blikket utover, se hva som må gjøres – og evne å gjøre det, altså komme med konstruktive og fremadrettede (progressive) forslag. Summa summarum: Det er nødvendig ikke bare å ha to tanker i hodet samtidig, men tre. Minst.

Asbjørn Wahl, som i over 30 år har jobbet i både norsk og internasjonal fagbevegelse, klarer dette mesterstykket. Jeg har neppe noen gang på norsk lest ei bedre bok om fagbevegelsen sett i lys av situasjonen på arbeidsmarkedet enn artikkelsamlingen «Fagbevegelsen i samfunnskampen», med det underliggende spørsmålet «Kan den stå imot presset fra kriser, markedsliberalisme og høyrepopulisme?»

• – Store deler av arbeiderbevegelsen erkjenner ikke at det går an å være misfornøyd i dagens samfunn

Boka bygger i all hovedsak på tidligere publiserte tekster av Wahl som han har skrevet eller framført ved ulike anledninger – på ulike arenaer, også internasjonale. Den er videre delt opp i fem kapitler som omhandler globalisering, EU, offentlig sektor, klassespørsmål, klima- og interessekampen, samt diverse andre kriser. Det overordnede tema er sjølsagt arbeidslivet.

Noen kan nok synes boka er i overkant dyster. Nyliberalismen, EU og EØS, New Public Management, høyrepopulismen, sosialdemokratiet, klassekompromisset, velferdsprofitører – det settes under et svært kritisk lys alt sammen. Og ikke minst fagbevegelsen sjøl. Den er ikke på høyde med situasjonen, mener Wahl. Og argumenterer særdeles godt for sine synspunkter. Redelig, treffsikkert – overbevisende.

Det vil forundre meg om denne boka ikke skaper debatt. Bøker av denne typen gjør ofte det. Heldigvis. Flere av artiklene har jeg, og sikkert mange andre, hørt og lest tidligere. På meg virket de enkeltvis ikke så sterke den gang da. Det er først som samling, nå, lest sammen, dette blir interessante tanker og perspektiver. Når du ser at alt henger sammen med alt, som Gro Harlem Brundtland en gang så treffende sa det. Wahl og Brundtland er muligens ikke enige om stort mer enn det. Moderne sosialdemokratisk tenkning står i hvert fall ikke Wahls hjerte særlig nært – han vil ha langt sterkere lut i politikken, også den faglige, enn det sosialdemokratiet har vist fram den seinere tida. Det har skjedd noe i den leiren som Wahl ikke er så begeistret for.

• Følg oss på Facebook!

Et annet sterkt trekk ved Wahls artikler er det utpregede analytisk ved dem. Han utvikler alltid sine argumenter på basis av historiske tilbakeblikk og mer strukturelle analyser. Kapitalkontroll er et sentralt stikkord han sverger til som helt nødvendig om samfunnsutviklingen skal gå i den retningen Wahl ønsker. Kapitalismen er ikke Wahls ønskede produksjonsmåte – motsetningen mellom arbeid og kapital er underliggende i alle hans analyser, i all hans tenkning og refleksjoner. Også i miljø- og klimakampen. Her avviser han både moralisme og individuelle løsninger.

Å si at han tar et oppgjør med fagbevegelsen, er kanskje å overdrive. Men det er sjelden du leser så sterk intern kritikk som Wahl serverer her. At det er høyrepopulistene som har fanget opp de mange som etter Wahls mening med rette er misfornøyde med samfunnsutviklingen, er ikke bare trist – det er viktig å ta dette på alvor og etter Wahls mening grunn til å spørre hva fagbevegelsen har gjort feil. Og han gir langt på vei svaret: Fagbevegelsen har ikke klart å møte folks behov, har ikke klart å slå tilbake en mer og mer aggressiv høyreside. Og har heller ikke klart å demme opp for en høyredreining eller politisk likegyldighet i egne rekker. Da må det gå som det har gått, mener Wahl.

• – Det er liten eller ingen forskjell på sosialdemokratiet og den tradisjonelle politiske høyresiden lenger. Dette ser folk.

Hva må så gjøres? Mot slutten av boka skriver Wahl følgende: «Vi skal ikke tilbake, vi skal ikke reversere, vi skal framover, vi skal skape det nye. Problemet i dag er ikke at høyresiden fører høyrepolitikk, annet kan vi ikke vente. Problemet er at vi ikke har en venstreside som gjør opprør, som bekjemper markedsmakt og autoritære tendenser når de er i maktposisjon, som mangler visjoner og evne til å lede samfunnet i en annen retning. Vel kan de redusere tempoet i markedsorienteringen og avreguleringen, men feil politikk er feil politikk også om den går litt langsommere. Dette gjødsler høyrepopulismen i samfunnet mer enn mye annet. De som sitter og forventer at den politiske eliten, partiledelsene skal løse problemene for oss, vil med andre ord vente forgjeves. Ikke forstår de problemene, ikke erfarer de virkningene – og dermed vil de heller ikke være i stand til å foreskrive løsningene.» Dette er sterk og sjelden kost av en norsk fagforeningsmann på så høyt nivå.

To små minuser får likevel denne utmerkede boka: Artikler som er fra begynnelsen av 2000-tallet – det er noen få av sånne – og hvor det må henvises til referanser fra slutten av forrige århundre, kunne enten vært sløyfet eller forsøkt oppdatert. Dessuten har det blitt noen gjentagelser, ikke bare på påstandsnivå, men det forekommer også mer eller mindre likelydende setninger. Også her kunne en skjønnsom redigering kanskje vært på sin plass.

Asbjørn Wahl gjør Kjersti Ericsons ord til sine med denne boka, han byr oss ikke noe smått. Opp alle jordens tillitsvalgte, denne boka bør dere lese!