JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Jeg, og sikkert mange med meg, kommer ofte med gode forslag til hva myndigheter kan og bør bruke offentlige midler til for at verden skal bli et bedre sted å være for flest mulig. Like ofte får vi politikersvaret om at det er godt tenkt, men dessverre har vi ikke penger til alle gode formål. Noen av oss kvitterer da gjerne med at penger fins det nok av, det er fordelingen av dem som er den store utfordringen – det er denne vi må gjøre noe med..

Etter å ha lest den engelske journalisten Oliver Bulloughs bok «Pengeland» forsterkes både argumentet om at det fins penger nok og at ropet om mer menneskevennlig fordeling av pengene aldri bør opphøre. «Pengeland» handler nemlig om hvordan finanseliten og de superrik over hele verden stjeler penger fra folket – noe forfatteren mener truer demokratiet. Hvordan stjeler de penger fra folket? Jo, ved å gjemme bort pengerikdommen sin, ved å påse at pengene unndras beskatning. Dette gjøres med alle tenkelige og utenkelige midler. Noen er lovlige, men mange er ikke det en gang. Vi snakker om en verden som i all hovedsak er ganske utilgjengelig for folk flest. Hva er det så vi snakker om? Bullough skriver blant annet dette: «Jeg kaller denne nye verdenen for Pengeland – maltesiske pass, engelsk injurielovgivning, amerikansk hemmelighold, skallselskaper fra Panama, truster i Jersey, stiftelser i Liechtenstein. Til sammen skaper dette et virtuelt rom som er mye større enn summen av de enkelte delene. Lovene i Pengeland er de lovene hvor som helst i verden som passer best for dem som er rike nok til å ha råd til dem når de trengs.»

Vi skjønner at dette er et sted hvor demokratisk kontroll står svakt – ja, et sted der makta og pengene rår. Og der korrupsjon og annen faenskap består.

Så hva kan vi gjøre med det? Forfatteren skriver om dette også: «Det er imidlertid ikke så lett å ta opp kampen mot Pengeland. Man kan ikke sende en hær mot det, for det fins ikke på noe kart. Man kan heller ikke innføre sanksjoner mot det, eller sende diplomater for å overbevise det. I motsetning til vanlige land har det ingen grensevakter som stempler passet ditt, ingen flagg å heise og ingen utenriksminister man kan ringe til. Det har ingen hær som beskytter seg, for det trenger ingen. Det eksisterer der det finnes noen som ønsker å holde pengene sine skjult for myndighetene i landet, og som har råd til advokatene og finansfolkene som trengs for å gjøre det. Men hvis vi ønsker å bevare demokratiet, må vi konfrontere Pengelands nomadiske borgere, og finne ut hvordan vi kan avvikle de utenlandske ordningene som gjør det så enkelt for dem å skjule pengene sine for demokratisk kontroll. De utgjør en minst like stor trussel mot den typen regelstyrt orden som prøver å gjøre verden til et trygt sted, som de terroristene og diktatorene vi leser om hver eneste dag.»

I denne stil durer journalisten i vei gjennom den nesten firehundresiders lange sakprosaboka. Språklig er den ikke like sprek hele tida da mye drukner litt i et vell av faktaopplysninger av typen navn på institusjoner og personer som de færreste av oss har hørt om før. Jeg skulle nok ønsket meg en fortelling som var litt mer «nedpå», men ser samtidig at temaet ikke nødvendigvis inviterer til det. Og nødvendig er boka åkke som.

Helt mot slutten av boka har forfatteren også noen tråd til deg og meg. Han skriver: «Så hva må vi gjøre som borgere? Vi må finne ut hvem som eier hva, vi må sette skurkene i fengsel, vi må hindre våre egne byer i å hvitvaske den rikdommen som er stjålet fra verden. Og vi må støtte enhver politiker som er villig til å bygge koalisjonene som kreves for å utføre dette tålmodighetskrevende, enerverende, tekniske og lite glamorøse arbeidet. Bare ved å gjøre dette kan vi virkelig ta kontrollen tilbake over våre økonomier og våre samfunn, og sette en stopper for den masseplyndringen av verden som truer oss alle.»

Så skal vi følge Oliver Bulloughs råd, blir vi ikke arbeidsløse med det aller første.