JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Ett av August Strindbergs mest kjente teaterstykker «Faderen», skrevet på åtte dager i 1887, går for tida på hovedstadens nynorskteater. Strindberg er kongen på haugen i vårt nabolands dramatikk, en konstant urokråke som skydde få midler for å skaffe seg oppmerksomhet og ellers prøvde å gjøre Henrik Ibsen rangen stridig som Norden største dramatiker. At liv og lære hang ganske tett sammen, er også et særtrekk ved Strindberg – skjønt, her er/var han i slekt med ganske mange andre kunstnere. Både i samtid og nåtid.

Hva handler «Faderen» om? Tja, stykket har gjennom sin lange historie vært gjenstand for mange tolkninger, inkludert hva det dypest sett handler om. Jeg har sjøl gitt en tolkning som en del av ei mellomfagsoppgave i litteraturvitenskap for snart 30 år siden uten at jeg skal rippe opp i det her, det er et teaterstykke som er svært fascinerende, men som ikke gir noen entydige svar.

I tidligere oppsetninger jeg har sett har temperaturen vært temmelig høy, intensiteten på scenen nærmest gnistrende. Det er ofte sterk lidenskap i Strindbergs verker, noe som svært raskt kommer fram. Så skjer ikke på Det Norske Teatret. Og da må det være lov å spørre om ikke hele stykket faller litt sammen.

Faren, som stykket er oppkalt etter, er rittmester Adolf og en stridbar mann. Han er forsker og vitenskapsmann som nyter temmelig stor prestisje i sin samtid. Han er gift med Laura, og vi skjønner tidlig at dette er et ekteskap som har sett bedre dager. Sammen har de datteren Bertha som er i den alderen at hun snart må finne ut hva hun skal bli når hun blir stor. Skal hun reise til Stockholm – de bor nemlig litt utenfor – å ta en utdannelse eller har hun andre alternativer? De to foreldrene er uenige om dette også, men rittmesteren er ikke sein om å fortelle både sin kone og alle andre som gidder å høre at det er han som er sjefen. Både over sitt barn og sin kone. Om det ikke akkurat er sånn i en gjennomsnittsfamilie i dag, var det definitivt sånn den gangen. Rittmesteren har et kvinnesyn, som for øvrig Strindberg sjøl langt på vei delte, som overhodet ikke ville vært gangbar mynt i dag. En del av hans fraser som han i mer opphissede øyeblikk spytter ut, kan derfor virke temmelig brutale på et moderne menneske – ja, nærmest komiske i sin kvinnefiendtlighet.

Det som er hele skuespillets vendepunkt, dramaets peripeti for å bruke litt teaterteori fra den greske tragedien basert på Aristoteles, er når rittmesteren blir lokket ut på tanker om at han kanskje ikke er faren til Bertha. For hvem kan egentlig si hvem som er faren til et barn? Det blir etter hvert spørsmålet – ja, det altoppslukende i rittmesterens sjelsliv. Farskapstester fantes ikke den gangen. Spørsmålet, og enda mer svaret han aldri får, fører han ut i den rene galskapen – så gal blir han at den eneste utveien er å iføre ham en tvangstrøye. Og bare som diagnostisert gal, uberegnelig, kan kone og datter arve ham om han skulle gå hen å dø. Er han offer for en sammensvergelse? Er hans kone Laura ond? Er alle kvinner det? Rittmesteren kommer ikke stort videre, mens galskapen eskalerer i styrke og omfang. Det samme gjør kjønnskampen – og spørsmålet om hvem som er sterkest stilles, med eller uten rette. Helt i bunnen av det hele tror jeg det ligger en form for kjærlighet. Det er kanskje dette som gjør et stykke som «Faderen» fortsatt like aktuelt i 2022. Men, litt mer temperatur og pasjon enn denne forestillingen presenterer er da påkrevd. Dette er alt annet enn et akademisk teaterstykke der analysen skjer fra utsiden. Her er vi midt i et ekteskapsinferno der det dyreste av alt, barnet, ligger i potten og er gjenstand for de mest infame utspill. Sånne problemstillinger er som skapt for scenen, det er eksistensielt og vondt, men det må uttrykkes sånn at flere enn litteraturviterne skjønner det. Med mer blod, svette og tårer.