JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

I tidligere bøker har Dag Hoel tatt opp temaer utenfor landets grenser – enten det har vært ulike problemstillinger i konflikten mellom palestinerne og Israel eller mer interne forhold på Cuba. I årets bok «Fred er ei det beste» har han vendt hjem – til Norge, ja sågar til Raufoss byen hvor Hoel faktisk er født og oppvokst.

Og som det framgår av boka ville Raufoss neppe ha vært stort mer enn ei husklynge om det ikke var for Raufoss Ammunisjonsfabrikk (RA) som seinere ble til Nammo. Hjørnesteinsbedriften som har plassert Raufoss på norgeskartet. Det er dette fenomenet Hoel skriver om der han stiller spørsmålet han allerede som ungdom formulerte: Hvordan kan vi tro på arbeid for fred, når vi lever av krig?

Nå har aldri forfatteren jobbet på fabrikken. Det har imidlertid både faren og farfaren: Det gjør sjølsagt problemstillingen nær og familiær.

Men Hoel er ikke ute etter «å ta» de ansatte på fabrikken eller raufossinger generelt – han er mer opptatt av å vise fram dilemmaer og sette spørsmål ved myndighetenes rammer for salg og eksport av våpen og ammunisjon. For siden dette lages, så skal det vel brukes? Og hva skal det brukes til? Og hvor? Fins det noen akseptable regler for det?

Regler fins, men blir de diskutert i tilstrekkelig grad? Og er de etisk og moralsk forsvarlige? Hoel har sjøl ikke svaret på disse vanskelige problemstillingene, men det er åpenbart at han mener diskusjonene rundt dette kunne vært både flere og grundigere. Det trengs mer krutt – ikke i verden, men i debattene.

Hoel tematiser også de menneskelige egenskapene fortielser og fortrengninger. For skal vi – og bør vi – egentlig vite hva våpnene og ammunisjonen brukes til? Tåler vi å vite det? Hoels allmenne tese er at vi mennesker som regel ikke gjør det, vi lukker øynene eller ørene. Det blir for utfordrende å se problemstillingen direkte inn i hvitøyet.

Ett av høydepunktene i boka for meg er der han trekker inn USAs krigføring i Vietnam og siterer Country Joe McDonalds sang «I-Feel-Like-I’m-Fixin’-To-Die Rag», anti-krigssangen som blant annet ble framført på Woodstockfestivalen til hippienes store begeistring. Teksten står seg bra ennå, og glir godt inn i Hoels problemstilling. Her er ansvarsfraskrivelse et relevant stikkord.

Det aller mest overraskende for oss som har lest flere av de andre bøkene til Hoel og veit at han er et dedikert politisk menneske, er den personlige tonen store deler av denne teksten har. Innimellom de mer reflekterende og samfunnsorienterte passasjene i teksten, vandrer Hoel rundt i Raufoss – av og til i bokstavelig forstand på gjengrodde stier. I disse delene av boka viser forfatteren at han har mye mer enn mainstream sakprosa inne – noen av partiene er både lyriske og morsomme. Ja, det er rett og slett velskrevet. Samtidig virker det ikke påklistret – snarere tvert imot. For eksempel dette helt i starten av boka: «Veltmannåa er klaka vinterstid. Stedvis kan jeg skimte vannet stryke over svart grus under isen. Større steiner stikker opp som lubne dverger med snø på kragen. Jeg legger øret mot isen og forsøker å fange lyden av luftboblene som deiser urytmisk fram.» Det er mange flere eksempler av denne type prosa her – godt spredt over mer enn 250 boksider.

Boka har allerede rukket å skape heftige reaksjoner på Raufoss. Og ikke minst i lokalavisa. Det kan være to grunner til det. Enten fordi dette er ei bok som ikke holder mål eller tvert om – ei boka som bidrar til høylytte ytringer fordi den tar opp brennbart og samfunnsengasjerende stoff og problemstillinger. Personlig er jeg ikke tvil om at jeg leser den på sistnevnte måte. Ja, så interessant – og viktig – mener jeg boka er at det vil være synd for samfunnsdebatten om denne bare forblir på Toten og ikke sprer seg over større deler av landet. For om behovet for arbeidsplasser trumfer enhver annen problemstilling, er et spørsmål og en diskusjon som angår oss alle.