JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Julaften i år er det 19 år siden den svært begavede kunstneren Kenneth Sivertsen døde, 45 år gammel. En musiker og spilloppmaker som Norge knapt har hatt maken til. Grunnen til at jeg veit det er fordi jeg nylig har lest Katrine Seles 12 år gamle biografi om ham. Og her bretter hun ut Sivertsen i all hans velde. Fra han i svært ung alder lærte seg å spille gitar til hans usedvanlige turbulente liv hadde tatt knekken på det meste av det han en gang kunne. Det er en rørende historie om en levende kunstner som jeg sjøl aldri fikk oppleve live, men jeg har sett noen opptak her og der. Og de er ikke til å ta feil av.

Kenneth Sivertsen var fra øya Moster, nærmere bestemt Bømlo. Han var usedvanlig musikalsk – ja, gehøret var så sterkt at han kunne imitere og parodiere hvem det skulle være. Favoritten, og glansnummeret, var Høyangers store sønn Einar Førde. Dessuten lærte han seg å komponere. Ikke bare viser, men hele symfonier. Og hadde venner som Jan Eggum og Jon Fosse – ja, han hadde et voldsomt kontaktnett sjøl om mange falt fra under livets gang. De orket ikke mer de heller.

Sivertsen var glad i tre ting ved siden av musikken: Mennesker, damer og oppmerksomhet. Samtidig hadde han en sky side, og han kunne bli helt nedslått av depresjoner og angst. Han var klovnen som fikk alle til å le, men var samtidig helt avhengig av latteren sjøl. Han levde på ei svært stram line. Like a bird on a wire, som Leonard Cohen antagelig ville ha sagt.

Men han var ikke bare avhengig av latter, han var avhengig av mennesker også. Han trivdes svært dårlig aleine. Da hadde han ingen å gjøre seg til for, fortelle morsomheter til, vise seg fram for. Han trengte feedback kontinuerlig.

32 år gammel traff han 18 år gamle Herborg Kråkevik. Det var nærmest kjærlighet ved første blikk. Men to kunstnere av det formatet, med rimelige store ambisjoner og egoer, kunne aldri vare for evig. Det gjorde det da heller ikke. Og det var i tida sammen med Kråkevik at alkoholen begynte å ta over styringa i hans liv. Derfra og ut ble det bare verre og verre, og den sprelske Sivertsen drakk seg ganske enkelt i hjel.

Det var sterkt å lese om hans liv som jeg i utgangspunktet bare kjente bruddstykker av. Sele beskriver Sivertsen som et menneske totalt uten grenser på de aller fleste områder. Han var så langt unna et A4-liv som det er mulig å komme. Han levde helt skruppeløst og rått. Omgivelsene sto forbløffet og så på dette supertalentet som nok sjøl også visste hva han var god for på sitt beste. Og å leve opp til det, ble kanskje også hans bane. Sele har åpenbart snakket med en del mennesker som var en del av Sivertsens liv mens han ennå var blant oss. Til og med den folkeskye Jon Fosse har hun fått lirka noen få setninger ut av. Bare det er nesten verdt en pris.

Biografien om Kenneth Sivertsens uvanlige hektiske og kunstneriske liv var en svir å lese. Forfatterens fortelling rommer så mye tragedie, men likevel er det en tekst du blir oppstemt av. Det er sjelden var, og godt gjort.