JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Lakotaene i Standing Rock

Magnus Dahlbring/Matianne Erlandsson:
Indianerne i Standing Rock – håpets reservat
Lettlest Forlag 2003

Lettlest forlag

jan.erik@lomedia.no

En lakota-indianer levde en gang lykkelig med sin kone og deres lille barn. Etter noen år tok han imidlertid en kone til, noe den første kona likte dårlig. Hun ble ulykkelig og sjalu. Da familien måtte flytte etter bisonflokken på prærien, nektet den første kona å bli med. Hun satte seg ned med barnet sitt, mens resten av familien dro. Da mannen ei tid seinere ba noen hente sin første kone og barnet, fant de henne i den gamle leiren. Hun hadde stivnet og blitt forvandlet til en stein. Mennene tok steinen med seg, de så på den som hellig (wakan) og da det i 1873 ble etablert et indianerreservat for dem, fikk den forsteide sjalu kona en egen plass i landsbyen. Mens reservatet fikk navnet Standing Rock. Det har rent mange bekker i elvene på den amerikanske prærien i Midtvesten siden dette, men reservatet fins der fortsatt og ligger den gangen som nå både i statene Nord- og Sør-Dakota.

Legenden fortelles i denne boka som er skrevet for ungdom. Og er det noe ungdom trenger, så er det en langt sobrere og sannferdigere beskrivelse av indianernes liv og levnet enn jeg for eksempel fikk gjennom cowboy og indianerbøker – og ganske spekulative tegneserier som Davy Crockett og en del annet. For som det nøkternt heter i denne boka: «Indianernes historie begynte for mange tusen år siden. Indianerne vandret fra verdensdelen Asia, over land og is, til verdensdelen Amerika. De forskjellige stammene fant sine egne måter å forsørge seg på og bygge sine bosteder.»

Og så kunne det vært dynget på med død, elendighet og fordervelse. Men noe av det fine med denne boka er at den på ingen måte stakkarsliggjør den amerikanske urbefolkningen eller behandler dem som offer. Den viser fram på en enkel, liketil og lett forståelig måte at disse folkene har sin egen kultur, en kultur preget av en langt mer bevisst holdning til naturen, og menneskets kropp og sjel enn det vi moderne mennesker har. Og tekstforfatter Dahlbring gjør dette med den dypeste respekt, uten et sekund å latterliggjøre, ironisere eller forherlige.

En berømt hendelse det er lett å bli moralsk forarget over er det som skjedde ved Wounded Knee i 1890 der amerikanske soldater slaktet ned forsvarsløse indianske menn, kvinner og barn – uten grunn. Det er skrevet flere bøker om dette tidligere som ikke levner de amerikanske soldatene noen som helst ære. Dahlbring moraliserer imidlertid ikke her heller, men da han siterer Miles som bor i reservatet Standing Rock, kan han ikke dy seg og skriver: «Myndighetene var urettferdige mot indianerne. Skolene for indianerne var dårlige, jobbene få og det var langt til skikkelige sykehus. De ville få regjeringen til å forstå at indianerne måtte få bestemme over seg selv. Indianerne tok noen hvite mennesker til fange, slik at hvite som bestemte skulle forstå, forteller Miles».

Boka berører hvor viktig bisonen var for indianerne, et dyr som kunne brukes til mye mer enn mat. Og ørnen, en fugl de ser på som hellig – og hvis fjær de bruker i hellige seremonier. Vi kan lese om fargerike pow wow-fester av ulikt slag. Og om deres hellige piper og røyken fra disse som de sender sine bønner med.

Sitting Bull, kanskje deres største høvding, blir også nevnt. Heller ikke han ble respektfullt nok behandlet av myndighetene, men boka gjør ikke noe stort nummer ut av dette. Vi får høre om kirkegården hvor han ble begravet, men det skal visst nok bare være lakota-indianerne sjøl som veit hvor.

I dag er det et kasino i Standing Rock. Det var det ikke på Sitting Bulls tid på 1800-tallet. Det beste som kan sies om dette nymotens fenomen er at det er indianerne sjøl som eier det – og dermed forsøker å tjene noen penger til infrastruktur i sitt eget reservat. Ifølge Dahlbring er det få indianere som spiller på kasino.

Fortellingen avsluttes med historien om Mirakel, den hvite bisonen som ble født i 1994 og som på grunn av fargen anses som hellig (sjøl om den ble mørk etter hvert). Før den ble hvit kalv var den en vakker indiansk kvinne. «Mirakel er et godt tegn for oss indianere», sier Miles.

Ei nydelig bok som forteller oss – unge som voksne – at for indianerne i Standing Rock (og sikkert i andre reservater i dagens USA) – er fortida like viktig som framtida.

Annonse
Annonse