JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Nelson Mandela er et ikon. Ikke bare i Afrika, men i verden over. Han har også skrevet om sitt fantastiske liv i sjølbiografien «Veien til frihet». Men akkurat som veldig mange andre store personligheter, var han relativt restriktiv med å fortelle altfor mye om sitt privatliv. Innerst inne var Mandela an ganske beskjeden kar, men fast og bestemt. Boka «Samtaler med meg selv», som hans mangeårige venn og kampfelle Ahmed Kathrada skal ha mye av ære for at ble til, er et forsøk på å komme litt innenfor den offentlige politikeren Mandela. På et vis gjør den også det, på et annet vis holder Mandela fortsatt igjen. Mye av boka er bygd opp av intervjuer som en gang ble tatt opp på bånd, og gjengis mer eller mindre sånn ordene falt. Her prøver intervjueren, som er nevnte Kathrada, seg flere ganger på litt mer intime og nærgående spørsmål fra Mandelas privatliv. Og blir avvist hver gang. Denne boka har også et forord av den tidligere amerikanske presidenten Barack Obama – den første amerikanske presidenten med afroamerikansk bakgrunn (en far fra Kenya).

Nelson Mandela ble født i Transkei i Sør-Afrika 18. juli 1918. Han meldte seg inn i African National Congress (ANC) i 1944 og ble raskt en lederskikkelse i kampen mot det regjerende Nasjonalistpartiets apartheidpolitikk. I august 1962 ble han arrestert, og ble sittende i fengsel i over 27 år. 18 av disse årene sonet han på fangeøya Robben Island rett utenfor Cape Town. 11. februar 1990 ble han løslatt, tre år seinere fikk han Nobels Fredspris og året deretter ble han demokratisk valgt som Sør-Afrikas første president.

I denne boka møter vi mange sider av Mandela. Og fra flere faser i livet. De fleste av de nevnte intervjuene er gjort etter fengselsperioden. Der reflekterer han mye over oppholdet og hva det gjorde med ham. Det framgår av boka at det var i fengslet han utviklet den mer forsonende holdningen han etter hvert ble så kjent for. I ungdommen var han mer illsint, og langt mindre diplomatisk. På Robben Island fikk han tid til å tenke, i fred og ro, samt gjennomføre lange samtaler med sine medfanger som lærte ham mye. Og han fikk lest bøker. Mandela studerte til tider fra sin trange og sparsomt møblerte fengselscelle. Og ikke minst lærte han å lytte til hva andre enn han sjøl hadde å komme med.

Dessuten skrev han brev. Mange av disse er trykket i boka. Det mest slående er kanskje hvor saklige de er, hvor lite han sutrer – ja, hvor optimistisk han tross alt er. Han sonet tross alt en livstidsdom. Vi får også innsyn i flere av de notisene han skrev. Gjerne korte, hvor hverdagslige sysler dominerte.

Mandela mistet sin far da han bare var ni år gammel, moren døde mens han satt fengslet på Robben Island. Mandela søkte om å få delta i begravelsen til sin mor, men søknaden ble avslått. Litt seinere mistet han sin eldste sønn som døde i en trafikkulykke. Også denne begravelsen søkte han regjeringen om å få delta i. Her fikk han ikke en gang svar på søknaden. Men heller ikke disse hjerteskjærende hendelsene får Mandela til å miste humøret eller motet. Og som kjent, på 1980-tallet begynte det internasjonale presset for å få løslatt Mandela å bli så sterkt, at myndighetene først flyttet han fra Robben Island i 1982, før han i 1988 ble plassert i et lavsikkerhetsfengsel og under forberedelse til løslatelse. Boka har også med noen tanker fra Mandelas tid som president. Ikke minst alle hans reiser til utlandet er fascinerende og morsom lesning.

Hvis du skulle ønske deg en mer kritisk vinkling på Mandelas liv og virke, er ikke dette den boka du skal gripe til. «Samtaler med seg selv» underbygger legenden Nelson Mandela, en mann fra folket, en autodidakt som til en viss grad mente at det enkleste ofte kunne være det beste. Skjønt, alt det han fikk til, kunne kanskje virke enkelt, men var så langt fra det.