JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Under lesningen av Cormac McCarthys roman fra 1979 «Suttree» tenkte jeg av en eller annen grunn på Rudolf Nilsens første vers fra diktet «Tilbake til livet». Verset går sånn:

«Ombord i en husbåt i ælva

kan livet bli tåli bra,

når 'n bare har dråpan på flaska

å smøre me nå og da.»

Hvorfor skal jeg komme tilbake til. Denne romanen er McCarthys fjerde, endelig oversatt til norsk og den han slo gjennom med. Den sies å ligge temmelig opp til forfatterens eget liv – i hvert fall har den visse sjølbiografiske trekk. Og det kan også legges til at den heller ikke er så langt unna mye av det han skrev etterpå. Både stil og tematikk er gjenkjennbar. McCarthy er kanskje den amerikanske forfatteren som er i stand til å beskrive det han ser, lukter og føler på den mest intense måten. Uten at det blir påfallende eller kleint. Men krevende for leserne er det. Som for eksempel denne åpningen av romanen:

«Kjære venn, nå i byens utlevde klokkeløse timer da gatene ligger sorte og dampende i spylebilenes kjølvann og nå som de drukne og de hjemløse er skylt i le av murvegger i smug eller på ubebygde tomter og katter skrider fram høyskuldrede og magre i de dystre utkantene, i disse sotsvarte korridorene av murstein eller brostein der skyggene fra kraftledninger omskaper kjellerlemmene til en gotisk harpe skal ikke en sjel vandre unntatt deg.»

Jo, da – du skal være på jobb som leser og anmelder når McCarthy setter i gang. Og dette er bare en smakebit. Introduksjonen av hovedpersonen Suttree går sånn:

«Han stirret ned i vannet der morgensolen formet hjul av lys, diademer i vifteform som fanget opp hver en kvist, hvert korn av sediment, lange flak og fliser av lys som gled vekk i det grumsete vannet lik stroboskopstråler hvor støvfnugg drysset og spant.»

Og sånn forsetter det side opp og side ned, om lag 500 boksider, bare avbrutt av ganske korte dialoger i mer hemingwaystil, altså et solid brudd og en tiltrengt hvilepause for en stakkars leser. Men ingen skal fortelle meg at dette er dårlig litteratur, snarere tvert imot. Skjønt, det det krever altså at du har lest ei bok eller to tidligere. Kanskje til og med av samme forfatter.

Hva handler det så om? Jo, som nevnt møter vi Cornelius Suttee, en kar som har forlatt kone og barn av grunner vi vel ikke helt får vite. Men valget virker svært bevisst og uten særlig anger. Suttree ser seg sjelden eller aldri tilbake. Nå har han bosatt seg i en husbåt ved Tennessee-elvas bredder. Byen han kommer fra er Knoxville. Vi følger Suttree over en femårsperiode. Han både lever med og omgås samfunnets virkelig utslåtte, samfunnets utskudd. Miljøet som beskrives her er en egen studie verdt. Er det sjølopplevd eller er det diktet opp? Uansett, så er det en svir å forholde seg til. Ikke minst fordi forfatteren, eller fortelleren, gir en så detaljert beskrivelse av det. Miljøet Suttree ferdes i gir slett ikke mye håp. Og hva i all verden lever disse menneskene av der hver dag er en kamp i gjørmer og drit? Jo, blant annet så hjelper de hverandre. Ikke bare med å skaffe til veie alkohol, narkotika og annen dop – men med det daglige slitet som gir livet mening. Solidariteten og vennskapet her er sterkt til stede. Survival of the fittest? Vel, det er mulig den kampen er langt mer framtredende i andre deler av det amerikanske samfunnet. I denne romanen møter vi faktisk mennesker som tror på hverandre. Kanskje mest fordi ingen andre tror på dem.

Knut Ofstad har oversatt denne romanen fra engelsk til norsk. Jeg er altfor svak i amerikansk-engelsk til å kunne vurdere oversettelsen ord for ord, men må bare konstatere at den jobben må ha vært særs vanskelig. McCarthy er en ordkunstner, og da må jo oversetteren nødvendigvis være det også om jobben skal lykkes. Det norske språket her er en fryd å møte.

Det har vært nevnt av flere anmeldere, og også i bokas baksidetekst, at det fins humoristiske innslag i denne romanen. Her er jeg dessverre ikke helt med. Hvor disse innslagene skulle være, er for meg en gåte. Men en stor roman er den definitivt.