JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Stig Aasvik er kommet til sin femte roman i serien om alt og ingenting. Den heter Åsgårdstrand og har fått sin tittel etter stedet han vokste opp, en liten kystlandsby litt sør for Horten, sånn omtrent vis a vis Bastøy, denne øya som ingen hvitsnippet bedrager forlater uten å ha fått merker etter den. Skjønt, fangeøya har ingenting med Aasviks roman å gjøre, Åsgårdstrand, derimot, stedet Edvard Munch nærmest har gjort verdenskjent, det klinger med.

For jeg-fortelleren i Aasviks roman, en forteller som lik all annen virkelighetslitteratur, ligger svært tett opp til forfatteren sjøl – uten å være forfatteren – skjuler aldri hvor han kommer fra, snarere tvert imot. Fortelleren messer og messer, nesten på linje med en Thomas Bernhard eller en Jon Fosse, på budskapet om hvor han kommer fra, hvem han kanskje er og hvor han antagelig ender opp. Aasvik har skapt en forteller som i det ene øyeblikket er stinn av sjøltillit og i det neste nesten ramler sammen og er sjølmordet nær. I begge disse tilstandene er han like sint, like irritert og provosert på det aller meste. Rundt seg og i seg sjøl. Jeg-fortelleren i denne romanen er aldri redd for å fortelle hvor David kjøpte ølet, han er relativt sikker – og glimtvis usikker – på at han er misforstått, i livet som i skjønnlitteraturen, han svinger i sinnsstemning fra null til hundre på svært kort tid. Det kanskje mest problematiske her er alle de menneskene fortelleren harver over, personer fra virkeligheten, folk noen av oss kjenner og andre vi i det minste har hørt om. De blir stående igjen, forsvarsløse og nakne. En yrkesgruppe får så nisselua passer: den norske litteraturkritikerstanden. Den er ikke bare full av språklige klisjeer, men også av ferdigtygd tankegods – holdninger og meninger som er presentert tusener av ganger tidligere. Verdiløst snakk. Personlig nevnes jeg ikke, dessverre, and why not? Er det ikke det som er poenget, å kritisere de som utelates, de som ikke blir sett, de som glemmes? Skjønt, noen må jo det også, noen må falle utenfor. Eller i beste fall bli stående i periferien.

La meg prøve å liste opp noen av de viktigste ingrediensene i en ganske handlingsfattig tekst. Fortelleren har bikka 50, han er som regel pengelens, han vil bare være forfatter, fast jobb er uaktuelt, hans mor døde bare 37 år gammel, faren lever, men har lenge vært helt fraværende, han lever i et forhold og de to har sammen sønnen Simon. Simon er 12 år og keeper på Vålerenga, mens familien bor på Hasle. Fortelleren er også over gjennomsnittet fotballinteressert.

Teksten beveger seg på et vis fra dag til dag, omtrent som en dagbok uten på noen måte å være akkurat det. En viss konkret handling, for eksempel om hva fortelleren til enhver tid foretar seg av aktiviteter, slår over i lange partier med refleksjoner og assosiasjoner om hva han tenker om venner, mennesker han møter, og har møtt, på sin vei gjennom livet. Et grammatikalsk tegn som for eksempel et komma forekommer svært ofte, mens punktum er mer sjelden. Avsnitt og kapitler er fraværende. Det gir teksten fin flyt, på dens beste en bølgende rytme (hvis bølger har en rytme), en suggererende stil som bare i sin egenvekt bærer deg videre i lesningen. Om du da ikke blir så provosert at du finner på noe annet.

Thomas Bernhard er nevnt, forfatteren fra Østerrike som døde i 1989, alpenasjonens enfant terrible, han som angrep alt og alle gjennom sin monomane og kompromissløse skjønnlitteratur. Aasvik er også så vidt innom Bernhard, den illsinte forfatteren som geniforklares av enkelte, hates av andre. Hva er hovedproblemet? For mange er det at østerrikeren tar for mye plass i sine egne tekster, i tillegg til det ekstremt utleverende – og til tider det megalomane. Stig Aasvik sliter med noe av det samme, uten at det er særlig fruktbart å dra sammenligningen med Bernhard altfor langt – til det er de for ulike på mange plan.

Jeg tilhører den typen lesere som ikke kaster sånne romaner som Aasvik skriver i veggen etter noen siders lesning, jeg blir med til det bitter end. Det er åpenbart en kvalitet ved ei bok at den blir lest fram til siste punktum. Om det er nok til å gi den terningkast i det øvre sjiktet, kan diskuteres. Jeg tror det skyldes ærligheten, direktheten, skamløsheten – ja, rett og slett den viljen han viser til å røske litt opp i det vante, særlig i miljøer som kanskje altfor lenge har fått være seg sjøl godt nok – og vel så det. Det infame blikket Stig Aasvik har på virkeligheten, på verden, der han sjøl ikke helt lever eller er komfortabel, er gjenkjennbar – ja, at han kontinuerlig beveger seg fra musa til elefanten på få sekunder, er også noe mellommenneskelig som savnes i norsk samtidslitteratur. Og en tvetydighet de aller fleste av oss lever i og med.

Men hvor lenge skal dette pågå – hvor mange romaner tåler denne stilen? Det er språk og refleksjonsnivå her som roper på en tekst – en roman – som er langt mer handlingsdrevet. Og kanskje også litt mer løsrevet fra forfatterens eget liv.