JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Sun Heidi Sæbøs debut som skjønnlitterær forfatter er en krimbok, eller thriller om du vil. Grensa her er flytende. Tidligere har hun skrevet sakprosa i bokform og journalistikk i flere av våre redigerte medier. I dag er hun sjefredaktør og administrerende direktør i Morgenbladet.

At kriminaljournalistikk kan ligge tett opp til metodikken hos etterforskere i politiets krimavdelinger, trenger du ikke være rakettforsker for å skjønne. Det er likevel relativt sjeldent at krimlitteraturen i så stor grad som her er bevisst på akkurat det. Vanligvis er det en politietterforsker som er hovedpersonen i krimlitteraturen, og så dukker det kanskje opp en overivrig journalist også – kanskje mest for å krydre storyen. Hos Sæbø er det ikke sånn, her er akkurat dette snudd på hodet. Denne romanen handler faktisk om en redaksjon i avisa Nyhetsbladet som er pådrivere i en kriminalsak, eller en kidnapping som vi altså allerede i tittelen får vite at dette skal dreie seg om. Redaksjonen skal sjølsagt ikke oppklare saken, sjøl om det nesten virker sånn i store deler av boka, men dekke saken journalistisk. Sånn aviser har gjort fra tidenes morgen. Men rolleblandingen her er påfallende. Politiet er nesten fraværende i boka. Skjønt dette er en roman, ikke virkeligheten, så hvorfor ikke. Det er tross alt miljøet og arbeidsmetodene i en avisredaksjon forfatteren kjenner – antagelig langt bedre enn hva som forekommer i et politikammer.

Det er rikmannsdattera Alexandra som en vakker dag blir sporløst forsvunnet. Etter hvert dukker det opp et brev som forteller at hun er bortført, og kidnapperne skal ha den nette summen av 10 millioner i løsepenger. Faren hennes eier firmaet Njord som er god for en del kroner, så nå er spenningen uløst. Deadline er 14 dager, ellers blir Alexandra tatt av dage. Altså en ypperlig fortelling for en avisredaksjon med ambisjoner om å være best i klassen, sånn mange mediehus mer og mer tenker også utenfor bokpermene.

Og i Nyhetsbladets redaksjon fins romanens hovedperson Julie Lunde, som en gang var avisas mest profilerte krimreporter, men som på grunn av en noe tvilsom omgang med sine kilder, er når romanen starter tatt av krimavdelingen og plassert et annet sted. Denne saken er imidlertid så krevende at Julie blir tatt inn i varmen igjen. Og etter en litt nølende åpning tar det ikke lang tid før hun viser hvem som er best på dette feltet.

Å gi detaljerte handlingsreferat fra romaner i en anmeldelse er dårlig kutyme, ikke minst i en krimroman, så jeg stopper her. Men det kan nevnes at både storpolitikk og arveoppgjør er ingredienser i intrigen her. Og som seg hør og bør går de journalistiske etterforskerne på ei mine eller tre før saken endelig er oppklart. Spørsmålet er kanskje om ikke dette uttværes litt mer enn nødvendig. 350 sider er etter mitt skjønn i lengste laget for en roman der mye står og faller på spenningen. Romanen blir med andre ord litt for omstendelig og ordrik. Kontekst er viktig i all fortellerkunst, men språklige antydninger fungerer også hvis de gjøres med klokskap, og kanskje spesielt når kriminalgåter skal oppklares.

En annen svakhet ved romanen er at slutten virker både uforløst og ganske skummel, men det kan skyldes at vi i bokas baksidetekst får vite at dette er første bok i serien om Julie Lunde og krimgruppa i Nyhetsbladet. Det kommer altså mer. Likevel er det ingen dårlig idé å la en bok også kunne stå på egne bein.

Det originale her er som allerede nevnt den rollen journalistikken spiller i denne fortellingen. Et nærliggende grep, men appetittvekkende i hvert fall for oss journalister.