JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Den erfarne amerikanske forfatteren Joyce Carol Oates (født 1938) har fått tolv av sine romaner oversatt til norsk. Jeg har lest de aller fleste av dem med stort utbytte. Hennes siste oversettelse, som på norsk har fått tittelen «Barnevakten», ble imidlertid utgitt i USA allerede i 2005 – og, da som en novelle (til tross for at denne romanen altså er på 505 sider!). Og la det være sagt med en gang: «Barnevakten» tilhører ikke hennes beste, uansett hva anmelderen i «Guardian» måtte mene om den saken. Skjønt, dårlig er den ikke – Oates er aldri det.

Denne gangen befinner vi oss i Detroit, storbyen i staten Michigan, bilbyen hvor blant annet General Motors holder til. En by som ikke bare rommer et sterkt raseskille, den rommer også det sedvanlige klasseskille som alle amerikanske byer gjør. Brorparten av de svarte og fattige bor i byens sentrale strøk, overklassen og de hvite bor i luksuriøse villastrøk i utkanten. Både klasseproblematikk og raseproblematikk går som en rød tråd gjennom denne romanen. Ved siden av kvinnerelaterte spørsmål er disse temaene gjennomgående i mesteparten av hennes forfatterskap.

Hovedpersonen her er Hannah, ei hvit overklassedame som nettopp bor litt utenfor Detroit og er gift med Wes, en mann som er en lokal forretningsmann og blir framstilt som en kjedelig og tørr type. Og med klart rasistiske holdninger. Hannah og Wes har to barn sammen, en fireåring og en sjuåring. Hannah er 39 år gammel, og har en slags 40-årskrise. Ekteskapet er ikke lenger hva det kanskje en gang kan ha vært, hun kjeder seg rett og slett. Ikke er sjøltilliten helt på topp heller. Da hun på en veldedighetsgalla treffer en mann på sånn noenlunde egen alder, som til alt overmål starter en diskre flørt med henne, er løpet kjørt. Hun savner rett og slett å bli elsket. Ganske tradisjonelt dette, men som storyfortelling fungerer det forbløffende bra de aller fleste ganger. Uansett blir i hvert fall dette driveren i «Barnevakten». Hannah innleder sjølsagt et forhold til den flørtende, men akk så mystiske mannen, og de tilbringer er en del elskovsscener i en luksuriøs suite i 61. etasje på Detroits fineste hotell.

Etter hvert viser det seg at dette ikke er noen klassisk utroskapsroman, den får sterke innslag av thriller og krim. Den elskovssyke mannen på hotellrommet 6183 på Renaissance Grand Hotel hvor skiltet «Opptatt! Ikke forstyrr» henger på døra, har sine svin på skauen, han er ikke så elskverdig som Hannah ved første øyekast innbiller seg. Men som i sitt tåkete og forelskede sinn går henne hus forbi. I tillegg er en seriemorder løs i byen og dens omegn, en morder som dreper små barn i 10-årsladeren på en bestialsk måte. Hele dette romanuniverset blir mer og mer uhyggelig. Handlingen er lagt til 1977, ti år etter noen kjente raseopptøyer i byen.

Oates har tidligere også tematisert den erkeamerikanske moralismen, og gjerne dobbeltmoralen. Hun gjør det her også, men velger altså spenningssjangeren å fortelle dette i. Kanskje er det i dette valget hun bommer litt. Oates er ekspert på å avkle det amerikanske samfunnets skinn av demokrati og moralsk overlegenhet, og spenningssjangeren kan være godt egnet til å få fram viktige poenger i dette sakskomplekset. Samtidig er USA et land med mange problemer, ikke minst problemer av voldelig art. Utfordringen for Oates er bare at det er så mange «krimspesialister» som har gått opp denne løypa før henne. Denne sjangeren får ofte mye tyn av de mer finlitterære, men sjangeren har sine regler og fortellerteknikker som noen behersker bedre enn andre. «Barnevaktens» største problem er at det blir en del innviklete tråder, det er alltid det i denne sjangeren, som forfatteren sliter med å løse opp mot slutten av fortellingen. En ladd revolver i en nattbordskuff blir lansert sånn om lag midtveis i fortellingen, og den er i ferd med å bli avfyrt helt mot slutten. Her kan Oates sitt håndverk. Men det er også det eneste jeg egentlig skjønner av «løsningen» her.

Det er elementer av skrekk og gru, av gåsehud og ilinger langs ryggraden, men om det er nok til å bære en fortelling på over 500 boksider, kan absolutt diskuteres.