JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Karl Ove Knausgård er en sjelden blomst i norsk samtidslitteratur. Han skriver med et ambisjonsnivå som på flere måter minner om Jan Kjærstads første litterære verk. Knausgård vil fange inn så mye av verdens mysterier som mulig, gjerne de mer religiøse og uforklarlige fenomener i verden, samtidig er han svært opptatt av, og bevisst på, det rent fortellertekniske – det litterære. I romanen «Morgenstjernen», den første boka i en lengre sammenhengende serie, som riktig nok er ment å være løst forbundet med hverandre, legger han ut i velkjent tempo og stil. Her får de mer trivielle hverdagshistorier, og særlig ett av hans favoritt-emner: den vanskelige tosomheten, parforholdet, mye plass, ved siden av de sedvanlige refleksjoner, i mer essayistisk stil om filosofi og estetiske betraktninger. Knausgård er som kjent mer enn gjennomsnittlig opptatt av billedkunst. Det har også satt sine spor i «Morgenstjernen».

Hva handler så denne 664 siders romanen om? Jo, grunnleggende sett om alt det uforklarlige, det mystiske – det vi ikke med vår tilsynelatende logiske intelligens, kall det gjerne vitenskap, ikke kan forklare eksistensen av. I Knausgård roman møter vi fenomener som motsier seg rasjonelle forklaringer. Ikke bare irrasjonelle fenomener, men aller mest sentralt står døden. Hva vil det si å være død? Hva er døden? Hva skiller døden fra livet? Sånne spørsmål tematiserer romanen. Og den bruker både filosofiske, teologiske og skjønnlitterære virkemidler for å nærme seg svarene. Uten å finne dem.

Mye av Knausgårds litteratur er heseblesende. Som leser får du en følelse av at dette er skrevet ut i et slags voldsomt delirium. Knausgård skriver ikke et par sider om dagen, liksom, her velter det ut i en intens strøm. Det betyr at ikke alt er så finstemt, sånn språklig sett – men trykket er det sjelden noe å si på. Vi møter en rekke personer her som ikke har all verden felles, unntatt dette ene: De ser en sjelden morgenstjerne på himmelen. De fleste scenene er fra Bergen, et landskap forfatteren kjenner godt. Og de fleste av personene opplever noe hinsides den realistiske virkeligheten.

Alle historiene er ikke like spennende, og totalt sett – særlig mot slutten, kan det gå litt på tomgang. Knausgård er ingen Kjell Askildsen, han er ordrik. Hadde jeg vært hans redaktør, ville jeg bedt ham jobbe litt med akkurat denne problemstillingen.

Denne romanens litterære høydepunkt kommer helt til slutt i fortellingen, midt i et ganske kjedelig essay forfattet av en av de litterære hovedpersonene Egil Stray – fra side 641 og ut boka på side 664. Her skal Egil ta nattoget fra Oslo til Bergen, har bestilt sovekupe sammen med en kar han ikke kjenner, en fyr som viser seg å være legen Frank. Og Frank har litt av en fortelling å komme med. Beskrivelsen av deres samvær, som strekker seg over et helt våkent døgn, er Karl Ove Knausgård på sitt aller beste. Det er så levende gjort at det er fristende å spørre om dette kan være sjølopplevd. Samtidig underbygger det på beste skjønnlitterære vis hovedtema i boka: Hva er døden?