JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Av og til kan det lønne seg å snoke rundt i timevis på Deichman i Bjørvika, hovedstadens uten sammenligning flotteste og mest demokratiske bygg og institusjon. For plutselig kom jeg over Kopperuds arbeiderromanen «Internasjonalen» fra 2006. Ikke visste jeg at noe så sprelsk og fantasifullt fantes. Boka er et overflødighetshorn av en roman.

Hovedhandlingen er at et hornorkester fra en innlandskommune i Norge blir nektet å spille Internasjonalen, denne berømte sangen/arbeidersalmen som spilles og synges av arbeiderbevegelsene verden over (særlig den revolusjonære delen av den). Orkestret ønsker å spille denne sangen fordi det er krise i bygda, kapitalismen er i ferd med å legge ned det ene velferdstilbudet etter det andre. Da setter orkesteret seg på en gul buss med retning Tõcksfors i Sverige der det skal foregå en musikkfestival. Der vil de spille Internasjonalen. Bussturen blir litt av en svir. De velger å ta båten til Danmark, reise på vestkysten langs Jylland, før de setter kursen mot København og deretter Sverige. På denne bussturen treffer de en mengde underlige mennesker. Dette er fortellingen på nåtidsplanet, et sted sånn rundt 2005-2006.

Det hele skildres av en av deltakerne, og blir til en saftig jeg-fortelling. Fortelleren skeier ofte ut, han skrur rett som det er tida tilbake til en streik i hjembygda i 1931 som har klare likhetstrekk med Randsfjordkonflikten og Menstadslaget. For her dukker det opp både streikebrytere og regjeringsutsendte soldater som forsvarer dem. Pluss statspolitiet. Her blir det klassekamp. Og her synges Internasjonalen av full hals sjøl om de også her blir advart om at dette ikke er lov. Det er fascinerende hvordan Kopperud klarer å flette dette inn i fortellingen uten at det forstyrrer handlingen på nåtidsplanet – bussturen. Turen er for øvrig handlingstett nok som den er. Særlig mye bråk blir det da bussen på broen fra Danmark til Sverige blir angrepet av noen amerikanske helikoptre. Det viser seg at dette får sin klare parallell til USAs meningsløse krig i Vietnam, og som sådan blir en sterk kritikk av nettopp den.

Etter en begivenhetsrik tur ender de til slutt på en idrettsarena i Sverige der hornorkestret får ønsket sitt oppfylt.

Denne rare, ja sære, romanen er dypest sett en sviende kritikk av ny og gammel kapitalisme der særlig nyliberalismen får passet sitt påskrevet. Dette er gjort på en svært original måte der de av oss som har lest en del bøker med det samme temaet tidligere, får en ny og langt friskere stil å forholde seg til.

Dermed boka anbefales på det sterkeste. Og bruk gjerne også noen timer hyllelangs hos Deichman Bjørvika eller et hvilket som helst annet bibliotek. Her fins det nemlig, for de som ikke er klar over det, perler på løpende bånd.