På vei til Amerika

JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Denne sakprosaboka er ti år gammel. Trøsten får være at den norske utvandringen til Amerika, eller USA som det er mer naturlig å si i dag, snart er to hundre år gammel. Så det blir aldri for seint. Sjøl har jeg i mesteparten av mitt eget liv vært historie- og samfunnsinteressert, men likevel hatt et mer eller mindre avstandsforhold til denne utvandringshistorien. Jeg har rett og slett ikke skjønt dens store betydning. Hvor i all verden har jeg vært?

Den tidligere journalisten Sverre Mørkhagen er en av dem som heldigvis har bidratt til min oppvåkning. Hans ti år gamle bok «Farvel Norge», om grunnene til hvorfor en million nordmenn i et tidsspenn på 150 år reiste fra hjemlandet til USA, burde være skolepensum. Og utvandrerne – de ble der. I hvert fall relativt mange av dem. For noen reiste tilbake igjen, det skal ikke unnslås. Mørkhagen skriver om dem også.

Men hvorfor reiste de? Det fins neppe bare en forklaring på dette. Mørkhagen nevner, som flere andre før ham – blant annet nestoren i den norske utvandringshistorien Ingrid Semmingsen også gjør i sine bøker – den religiøse trangsyntheten i Norge, den voksende fattigdommen og den etter hvert sterke befolkningsøkningen. Alt dette lå bak den klassiske drømmen om Amerika. Mørkhagen drøfter alt dette på en forbilledlig måte i boka. Derfor er dette ikke bare en utvandringshistorie, men like mye norgeshistorie. Forfatteren tar for seg levekårene i ulike norske samfunn på 1800-tallet. Han er innom flere yrkesgrupper, men det er særlig bøndene som blir viktige. Ikke bare fordi bøndene slet på hjemmebane, men også fordi det var et yrke som fortsatt kunne dyrkes under nye nord-amerikanske himmelstrøk. For sjøl om byer som New York (særlig bydelen Brooklyn), Chicago, Seattle og Minneapolis fikk flere og flere norskættede innbyggere, var det den store prærien i Midtvesten som lå der og fristet. I stater som Wisconsin, Minnesota, Sør- og Nord-Dakota. Ikke minst ble landjorda attraktiv da The Homestead Law ble lansert. For en slikk og ingenting kunne nordmenn og andre europeere som ønsket å gjøre amerikanere av seg få et begrenset areal å dyrke seg fram til en bærekraftig framtid – lenge før dette begrepet ga mening. Ikke nødvendigvis en lukrativ framtid, men for mange nordmenn var utsiktene langt bedre enn hjemme i furet værbitt. Mange slo til, i starten var det et utpreget vestlands- og sørvestlandsfenomen. Etter hvert ble det som i det moderne Arbeiderpartiet: Alle skulle med. Til og med Nord-Norge ble rammet av utvandringsbølgen. Og dette handlet ikke om gullrush i California eller Canadiske Klondike – sjøl om Mørkhagen skriver om det også – nei, det handler om et mye mer jordnært eventyr enn som så.

Mørkhagen bruker også mange sider av boka på å beskrive reisen til Amerika. For det første gikk den med båt – seilbåter de første årene, etter hvert dampbåter. Men det var slett ikke avganger fra alle våre kystbyer. Så utvandrerne kunne ha strabasiøse reiser innenlands før det endelig var klart for båtavgang. Båtene var gjerne overfylte – det var pengene som rådde den gangen som nå. Kapitalismen (ja, da Karl Marx var født sjøl om han ikke hadde skrevet sine viktigste bøker før den norske utvandringen startet i 1825) er ubønnhørlig. Redernes survival of the fittest har eksistert så lenge det har vært båter på verdenshavene.

Sverre Mørkhagen har med dette eposet skrevet en tykk bok med et fyldig noteapparat om en interessant del av historien. Den fyller ut et helt nødvendig tomrom i en historisk forståelse av hvorfor Norge er blitt det landet som de fleste nordmenn i dag elsker over alt annet. Men kanskje enda viktigere er denne historien et fundament for hvorfor USA er det landet som noen elsker og mange hater – the promised land, landet mange tror at Gud skapte. Eller som Woody Guthrie så vakkert har skildret det: This land is my land, this land i your land – from California to the New York Island – this land is made for you and me.

Skjønt, sånn ble det ikke, men du verden hvor vakkert tenkt det er! I Og i det neste bindet skriver forfatteren om hvordan det var å etablere seg der borte – blant cowboyer og indianere. Forhåpentligvis uten både Morgan Kane og Clint Eastwood.