JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Fjorårets bokutgivelser inneholdt påfallende mange bøker med temaer knyttet til det myteomspennende året 1968. Ei bok som lenge har gått under min – og jeg antar de fleste andres – radar, er Arne Øgaards «Hvor er min far – den gamle hippien?».

Det er blitt en ganske merkelig bok, egentlig. Som tittelen mer enn indikerer – dette handler om en annen tid enn vår, det handler om hippietida sånn rundt 1967-68. Skjønt, det er ikke så enkelt heller.

Forfatteren skriver i et forord at dette ikke er et forsøk på å skrive en roman, men mer en bestrebelse på å skape levende sakprosa. Det er ikke lett å være enig i det. Hele teksten er bygget opp som en roman med handling på to plan. Handlingen tar utgangspunkt i en mann med klengenavnet Måke som etter hvert forsvinner nesten sporløst. Måke legger imidlertid igjen ett spor – jenta han har et kortvarig forhold til en gang i hotteste flower power, blir gravid og føder sønnen Benjamin. Og Benjamin blir ikke bare fortellingens hovedperson, han blir også ankerfestet i nåtidsdimensjonen. For fortellerposisjonen er vår tid, hippietida blir bare sett i retrospekt.

Benjamin begynner å studere, trenger et tema å skrive oppgave om – han velger seg hippiebevegelsen. Samtidig jakter han på sin far. Dette driver handlingen til en viss grad framover. Gjennom denne jakten forsøker forfatteren å si noe fornuftig og sant om hippiebevegelsen.

Og til en viss grad så får han jo gjort det, men han blander også inn en religiøs dimensjon som for meg virker noe påklistret og fremmed. Dessuten går han sterkt i rette med en ruskultur han stort sett bare har forakt for. For så vidt ikke ulovlig det heller, men fortellerstemmen i denne teksten blir fra tid til annen overtydelig. Det er liksom som om forfatteren ikke helt klarer å bestemme seg i hvilken sjanger han skriver i. Og som nevnt: betegnelsen «levende sakprosa» kjøper jeg ikke helt.

At forfatteren kjenner hippiekulturen, tviler jeg ikke et sekund på. Jeg ville likevel foretrukket at han hadde en større litterær distanse til denne kulturens dårlige og gode sider. Hadde han hatt det, ville denne teksten stått fram som mer show it, og mindre tell it. Da tror jeg også den ville blitt langt bedre og mye mer interessant å lese. Ikke minst for de av oss som også har sterke røtter i hippiebevegelsen.