JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Giuliano da Empoli er det kanskje ikke så mange som har hørt om. Heller ikke romanlesende mennesker. Han er imidlertid en italiensk-sveitsisk forfatter, journalist og professor i politikk med politisk propaganda som spesialfelt. Blant annet har han vært rådgiver for en italiensk statsminister.

Vladimir Putin er nok en langt mer kjent skikkelse enn da Empoli. Så har Putin da også vært statsminister i Russland siden 1999, og seinere president i dette mektige riket. Akkurat nå er han gjenvalgt til en ny presidentperiode. Mens landet han leder fører en krig med nabolandet Ukraina.

Hva har så de to nevnte herrer med hverandre å gjøre? Jo, forfatteren har skrevet en roman med tittelen «Trollmannen fra Kreml» som i stor grad handler om presidenten. Skjønt, det er ingen biografi, men en ren fiksjon. Og trollmannen er ikke fiksjonens Putin heller – i romanen kalt Tsaren – men en mann med navn Vadim Baranov. Han er igjen basert på den virkelige personen Vladislav Surkov, Putins nærmeste rådgiver i det virkelige livet. Her er det lett å gå seg vill!

Romanens jeg-forteller er en dokumentarfilmskaper som blir invitert til denne Baranov. Baranov startet sin karriere som dramatiker og produsent for russisk reality-fjernsyn. Her var han så suksessfull at han altså endte opp som Putins personlige rådgiver.

Boka er nærmest bygd opp som en røverroman. Vi møter kjente skikkelser som Gorbatsjov og Jeltsin, Putins to forgjengere. Ingen av dem blir spesielt pent framstilt i romanen. Gorbatsjov ødela Sovjetunionen, mens Jeltsin stort sett gikk på fylla. Begge anses som svært udugelige og ikke i takt med historiens krav til en god russisk leder. Nå blir ikke det kommunistiske Sovjet, tida mellom 1917 og 1991, framstilt særlig pent i romanen heller. Her er det få, om noen, helter.

Romanens Putin er en iskald og utilnærmelig person. Det kanskje mest i øyenfallende her er at russisk politikk blir framstilt som et teater. Og sånn har det vært langt tilbake i tid. Innenfor Kremls murer hersker et eget univers, og det har det på sett og vis alltid gjort. Enten det er en tsar som hersker, en generalsekretær for det kommunistiske partiet eller en tidligere leder av KGB – Sovjets etterretningsorgan, som bare kan betegnes som et politisk skrekkvelde.  

Romanens Putin har både en tydelig ambisjon og en tydelig plan. Ingen ting er overlatt til tilfeldighetene. Mannen eier verken humor eller sans for ironi. Han er en temmelig rettlinjet maktpolitiker som stort sett alltid har rett. Penger er han overhodet ikke opptatt av, alt dreier seg om kontroll og makt.

Boka, som kom ut i Frankrike i 2022, har allerede vunnet Grand Prix du Roman de L’Academie Francaise og er nominert til Goncourt-prisen. Fortellingen om Putin og folkene rundt ham er skremmende lesning. Fiksjonen forteller om veien til makt, nasjonal berømmelse og den tradisjonelle russiske status som et overhode som setter skapet og Vesten på den plassen hvor de etter den jevne russers mening hører hjemme. Den sterke mann i Kreml er hva det russiske folk vil ha – en solid og stø far som kan være landets fremste beskytter. Vladimir Putin fører bare denne tradisjonen videre etter et par mislykkede forgjengere. Spørsmålet er sjølsagt om dette stemmer, men det trenger en romanforfatter ikke å bry seg nevneverdig om. Her er det langt viktigere å skape en spennende historie.