JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Artig nok har Colson Whitehead, ett av dagens hotteste amerikanske stjerneskudd på den skjønnlitterære slagmarka, dedikert sin siste roman «Harlem shuffle» til Beckett. Antagelig er 52-åringen en stor beundrer av den irske absurdisten, men han kopierer ikke Becketts måte å lage litteratur på. Heldigvis. Whitehead er seg sjøl lik. Og godt er det. To Pulitzerpriser («Den underjordiske jernbanen» og «Nickel-guttene») har han i beltet, som en av fire forfattere, det er lov å ha forventninger når ny roman foreligger fra en sånn mann.

Han er bosatt på Manhattan, den mest kjente av de fem bydelene i New York. Og derfra tar han ofte utgangspunktet i romanene sine også. I denne forlater vi aldri Manhattan, og for det aller meste befinner vi oss langt nord – nærmere bestemt i Harlem, der de aller fleste amerikanerne med afrikanske aner har slått seg ned. Ja, det er vel getto vi vanligvis kaller det. Tidsspennet her er 1959-1964, altså i ei tid da det kanskje var enda vanskeligere å være svart i huden – ikke minst i USA – enn i våre dager. Den kom stort sett fra stater litt lengre sør, fra slaveri og bomullsplukking, og gikk til ulike strøjobber blant likemenn – og kvinner. Kampen for føden var ingen spøk.

Hovedpersonen her heter Ray Carney, møbelhandler på 125th Street og sønn av Big Mike. I motsetning til en del av de andre figurene vi møter i denne fortellingen har Ray kone og barn, han har noen som skal forsørges og et liv som han forventer seg noe av. På denne tida vokste ikke jobbene på trær. Dessuten var kanskje ikke vennene til Ray så veldig interesserte i å jobbe heller, i hvert fall ikke på legalt vis. Mens Ray har litt høyere ambisjoner, han har drømmer om å komme seg ut av denne bydelen på Manhattan som på 1960-tallet og årene etterpå ikke var trygg å vandre i om du var hvit og mørket hadde senket seg. Fattigdom og kriminalitet vandret hand i hand som de ofte gjør overalt i denne usikre verden.

Ray har en fetter med navn Freddie som han er veldig glad i. Problemet med Freddie er imidlertid at han ikke er av dem som holder liv i seg på lovlig vis. Og på denne tida er New York generelt, og Harlem spesielt, berømt for ikke bare å huse en del kriminelle – det flommer over av dødelige våpen også. Er du fattig nok, sulten nok, fortvila nok, så forblir ikke pistolen bestandig i lomma. Jeg røper med andre ord ingen overraskende hemmelighet når jeg forteller at det løsnes ett og annet skudd i denne romanen – ja, mot slutten begynner romanen å ligne en kriminalfortelling som Ray også trekkes inn i.

Whitehead har, som de fleste andre forfattere på dette nivået, sin helt særegne skrivestil. Replikkene sitter løst, de er ofte slangpreget og originale (også i norsk oversettelse), og handlingsgangen i fortellingen må du som leser ofte jobbe litt ekstra med. Dette forsterkes når miljøet er så tøft og hardbarket som i denne romanen. Folk som lever fra dag til dag pynter seg sjelden med ord. Det er en realisme i teksten som aldri blir vulgær, og aldri moralistisk. Vi finner noen hemingwayske trekk, men også en god del avstand til forfatterikonet som så mange blir målt opp mot.

«Harlem shuffle» skildrer et miljø som det sikkert er mulig å få øye på også i våre dager. Vi møter ikke bare kjeltringer på gata, men også et NYPD (politiet i New York) som lett lar seg korrumpere om dollarbunken er stor nok. Men først og fremst er dette et portrett av en bydel i The Big Apple, en av de mest beryktete i en av verdens mest sagnomsuste og levende byer.