JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det var krig i Norge. Vi ble okkupert 9. april 1940. Og forble det i fem år. Men noen kamper å snakke om – sånn vi veit krig kan være – var det lite av. Det er en del av den vanligste myten om Norge og den andre verdenskrigen.

Men sånn var det altså ikke – sånn er på langt nær den fullstendige historien. Høsten 1944, nemlig, skjønte de aller fleste at den andre verdenskrigen gikk mot slutten. Ikke minst skjønte okkupasjonsmakten Tyskland det. I nord rykket den røde armé, den av mange i den seinere tid så forhatte sovjetiske rødkommunistiske hær, fram med stormskritt. Hva gjorde tyskerne da? Jo, de trakk seg tilbake. Eller mer presist: De ble tvunget til det. Men tvang var jo noen nazistene sjøl var eksperter på. Så hva gjorde de da? Jo, fra høyeste hold – fra Hitler selbst – ble det bestemt å bruke den brente jords taktikk – en taktikk som kanskje er best kjent fra Napoleons kriger på østfronten på begynnelsen av 1800-tallet. Hitler, ved hjelp av Terboven, Hitlers mann i Norge, befalte at finnmarkingene snarest mulig skulle forlate sin hjem og eiendeler og komme seg fort som faen sørover. De som nektet ble skutt. Tvangsevakuering er denne prosessen blitt kalt. Det er denne historien journalisten Per Kristian Olsen har skrevet den medrivende sakprosaboka «Jevnet med jorden» om.

Nesten i pinlige detaljer skisserer Olsen hva som skjedde den gangen. Et utall byer og tettsteder i vårt nordligste og langstrakte fylke får sin historie om tvangsevakueringen fortalt. Noen av dem er så sterke å lese om at det kan være vanskelig å holde tårene tilbake. Og mange var også de nordmenn som trosset okkupanten og flyktet til fjells. Men uansett kunne de likevel ikke forhindre at de mistet alt hva de eide og hadde. Og når de som overlevde kom tilbake til hjemmet sitt, var det bare branntomter igjen. En av de som måtte flykte var en liten gutt med navnet Yngve Hågensen. Som de fleste veit ble han LO-leder mange år seinere.

Tyskerne forsøkte å begrunne dette militært. Forklaringen var at sovjetrusserne kom for å ta dem. En bløff som antikommunister både i Norge og verden for øvrig har benyttet seg av helt opp til våre dager. Men som kjent tapte nazistene krigen. Terboven tok sitt eget liv, mens andre måtte gjennom rettsoppgjør. Ingen der ble dømt for det grufulle overgrepet mot befolkningen i Finnmark og Nord-Troms. Ikke en gang i rettssaken mot Vidkun Quisling, den kanskje største enkeltforbryter og forræder i Norge, ble dette tatt opp. Quisling slapp imidlertid likevel ikke fra det med livet i behold.

Den egentlige hensikten med brenningen var å hindre de norske eksilmyndighetene i å bite seg fast i nord, mener forfatteren. Olsen har gravd fram dokumenter som viser at dette var en krigsforbrytelse som er helt unik i norsk historie. For du skal være temmelig tykkhudet og tonedøv om du ikke skal kunne forstå hvilke lidelser de evakuerte ble utsatt for. På 300 sider forteller Olsen denne historien som vi aldri bør glemme. I disse dager feires 75-årsjubileet for frigjøringen av Finnmark med russiske myndigheter til stede. Ingen veit bedre enn folkene i Finnmark at vår nabo i øst aldri har vært spesielt farlig i praksis – at sånne trusselbilder stort sett har vært tom retorikk fra politikere sørafor. Vennskapet med russerne er sterkt i Finnmark. Ikke minst på grunn av frigjøringen i 1944. Finnmarkingene skjønner noe som veldig mange andre ikke har fått med seg: At kommunister heller ikke spiser sine barn.