JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Den italienske journalisten, akademikeren og forfatteren Antonio Scuratis andre dokumentariske roman om Benito Mussolini er nå kommet i norsk oversettelse. Og den er nesten like omfangsrik som den første (M – Århundrets sønn). Første bind sluttet i 1924 der Mussolini bare ved en tilfeldighet unnslapp døden. Som statsoverhodet er du et utsatt terror- og attentatmål. Mussolini var til tross for strenge sikkerhetstiltak ikke noe unntak. Skjønt, det var det blødende magesåret som skapte de største urolighetene for ham sjøl i 1924 og de som sto ham nært. Men han sto det meste av. Han var jo som de fleste enevoldsherskere en mann med et stort ego, og lot seg altså ikke knekke verken av magetrøbbel eller kuler og krutt.

Andre bind starter derfor opp i 1925. Attentatene fortsetter etter hvert som han strammer inn grepet om styringen av samfunnet. Demokratiet er ikke det Mussolini eller hans nærmeste fascister setter høyest. Og han finner også ut at når han ikke aksepterer demokratiske spilleregler i samfunnet i stort, kan han heller ikke gjøre det innad i den fascistiske bevegelsen. Dermed gjør han seg sjøl til enehersker, til en slags solkonge helt utenfor kritikk. Han skal dyrkes. Punktum. Hvis ikke, er det over og ut.

Dette bindet, som i tid strekker seg fra 1925 til 1932, handler ikke bare om Mussolini. Sjølsagt er han sentral, den alle de andre må forholde seg til, men også det indre livet i fascistbevegelsen og Italias krig i det nordafrikanske landet Libya blir viet stor plass i boka. Dessuten skjer det ting i nabolandet Tyskland der en kar med navn Adolf Hitler har begynt å vise sitt sanne ansikt. De italienske fascistene følger med. For som Italia var også Tyskland blant taperne etter første verdenskrig, de ble begge ydmyket i krigens etterspill. Fascisme og nazisme er sånn rent akademisk ikke helt det samme, men det er vel flere ting som ligner enn som skiller. Ett av deres virkemidler både for å ta makta, og ikke minst for å bevare den, er blind vold. Og den fortsatte i Italia også etter Mussolinis maktovertakelse. Mussolini var klar på at det ikke var lov å ha andre guder enn meg. Han tålte ikke kritikk, ikke helt ulikt dagens populistiske statsoverhoder – enten de befinner seg i USA, i Russland, i Kina eller i Ungarn.

For at et sånt anti-demokratisk system skal fungere optimalt må opportunister og folk med andre meninger og synspunkter elimineres. Her er det ensretting som gjelder. Er du ikke med oss, er du mot oss. Mussolini bygget opp et apparat der meningsmotstandere, ikke minst innen egen bevegelse, ble luket bort – i verste fall med døden som følge. Heller ikke dette er et ukjent fenomen, verken på den politiske høyre- eller venstresiden. Mussolini hører klart til på høyresiden sjøl om han en gang startet som sosialist og kunne innta en ganske folkelig framtoning når det var nødvendig. Men som kjent så korrumperer makt, han ble mer og mer diktatorisk og ensom. Og ble vanskeligere å innynde seg hos.

Den formen som Scurati har valgt å skildre Mussolini og fascistenes vekst, og til slutt også fall, er altså en slags dokumentarroman. Det innebærer noen skjønnlitterære grep, men skal være bygget på rene fakta. En del av faktaene får vi også presentert gjennom verket i form av brev, avisartikler og andre ytringer fra både Mussolini sjøl og andre som henvendte seg til ham. Dette bindet følger dermed samme lest som første. Og er like vellykket.

Boka slutter tretten år før Mussolini ånder ut. Og vi veit at det fins mer på italiensk. Derfor er det bare å håpe for oss som ikke behersker italiensk at vi får mer på norsk også. For her er det mye å lære som i aller høyeste grad kan brukes i vår egen tid.