JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Den siste utgitte romanen i Jon Michelets krigsseilerserie om Halvor Skramstad, en sjøens helt fra Rena – Skogsmatrosen, er bind fem og starter der bind fire sluttet: I Normandie. D-dagen 6. juni 1944. Damperen Malviken blir historie, den nye båten Skramstad mønstrer på er M/S Morgedal. Hvor de skal? Først en tur innom Mellom-Amerika, deretter San Francisco, den vakre byen i California. Før det hele tar en overraskende vending, i hvert fall for mannskapet. For også de får med seg at Hitler vil tape krigen i Europa, freden nærmer seg. Skjønt, ikke i Stillehavet. Der kjemper USA og Japan fortsatt en bitter kamp. Ikke minst om det politiske hegemoniet i Asia. En ting er Japans angrep på Pearl Harbour. Det kunne aldri stormakten USA akseptere, en annen ting er at USA må ha den politiske og økonomiske kontrollen i sine nærområder. Både i «bakgården» Latin-Amerika og i nærliggende områder i Asia.

Og siden Norge og den norske handelsflåten er nære allierte med USA, går det som det må gå også i Michelets historiske – men akk så skjønnlitterære og fictionspregede – roman: Morgedal setter kursen for Leyte-bukta. Båten blir rustet kraftig opp i Frisco og skal delta i kamp mot japanske kamikazeflyvere. Sjølmordsflyverne som verden aldri har sett maken til.

En artig liten sak på side 179: «Konvoien letter anker i Milford Haven kokka sju om morgenen fredag den 14. juli 1944. Hva som skjer på fødehjemmet i Moss denne dagen, får vi la ligge her».

Dette er en artig allusjon til det virkelig liv. Forfatteren skriver seg nemlig sjøl inn i teksten her – det er Jon Michelet som fødes i Moss denne dagen. Men han vil altså ikke gjøre noe større nummer ut av det. Heldigvis.

For det er ingen sjølbiografi Michelet skriver i sine krigsseilerromaner. Samtidig er det ikke til å unnslå at de neppe ville blitt skrevet uten forfatterens sterke egenopplevelser av sjølivet på 1960-tallet. Hans kjærlighet til stoffet tyter fram allerede på de første sidene og varer teksten ut. I «Brennende skip» er Michelet også mye mindre belærende enn han har hatt en litt for stor tendens til tidligere. Det skjønnlitterære trer mer fram, fortellingen er ikke fullt så spekket med fagterminologi. Her får forfatteren mer vist at han er på innsiden av den tonen og kulturen som hersker til sjøs – oss menn imellom. For temaene gutta om bord diskuterer er som fortelleren også sier flere ganger «de udødelige».

En fornøyelig figur i denne teksten er NKP-eren Tønder fra Breivik. Her køler forfatteren på med alt han har innabords av politiske refleksjoner rundt klassekamp, marxisme, kommunisme og Sovjetunionen. Ikke at Michelet beskriver denne kommunisten som så veldig sympatisk – han er en evig kranglefant og festbrems – men han får i hvert fall satt sentrale politiske temaer på dagsorden. Tønder er ikke bare en hardtslående boksertype, han fyrer av ei salve eller tre når det gjelder amerikansk utenrikspolitikk også. Og den internasjonale klassekampen er aldri langt unna.

Halvor Skramstad, romanseriens hovedperson, lengter også i denne boka intenst etter sin forlovede Muriel Shannon. Denne gangen er hun mer i tankene hans enn i armene. Krigen til sjøs krever sin mann, det er lite tid for romanser.

Vi veit at forfatteren rakk å skrive ferdig siste bind i serien før han døde i april i år. Vi veit også at den antagelig kommer til å bli mer politisk enn kanskje noen av de fem andre. I siste bind, som skal komme i høst, vil det etter sigende handle mye om Nortraships hemmelig fond. Den skal bli en svir å lese. Kjenner jeg Jon M rett kommer han her ikke til å være nådig. Og det er det da heller ingen grunn til.