JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Kristin Valla er ute med sin sjette bok «Egne steder». Siden det ikke står «roman» verken på førstesiden eller i forlagets omtale av boka på baksidas omslagsside, så får vi vel regne boka som tilhørende sjangeren sakprosa. Men i disse dager er det ikke bestandig like lett å skille sjangrene, jeg hadde ikke stusset nevneverdig om «Egne steder» ble klassifisert som en roman av typen virkelighetslitteratur. Hvor går egentlig grensen? Skjønt, I could’nt care less!

Boka har, som alle bøker, en forteller. Fortelleren i denne boka er altså forfatteren sjøl, den en gang så talentfulle skjønnlitterære forfatteren, men som de siste 15 årene etter debuten har fått et par barn og en ektemann – og absolutt verst av alt: hun klarer ikke lenger å skrive. Hun mangler ro og konsentrasjon. Da er det hun får den ideen som særlig kvinnelige forfattere, og spesielt Virginia Woolf, har fått før henne – hun trenger et rom for seg sjøl. Frankofil som hun har vært i store deler av sitt liv, finner hun ut at dette huset – skriverommet – skal befinne seg i Frankrike, nærmere bestemt i den lille pittoreske landsbyen Roquebrun. Etter en del strev klarer hun å finne huset, ei temmelig falleferdig rønne – men det eneste hun har råd til. Dette er nemlig hennes idé, mannen skal ikke involveres økonomisk. Og en forfatter, som riktignok de seineste årene har tatt noen godt betalte journalistjobber og ellers er solid forankret i norsk middelklasse, er ikke stinn av penger. Nå sitter hun med et hus i Frankrike, nå kan skrivingen begynne!

Hadde det bare vært så lett. Her er fortsatt mange skjør i sjøen. Det er så mye praktisk å håndtere, ikke minst en del underlige håndverkere. Bare administreringen av fortellerens skrivestue i Frankrike, tar det aller meste av energien, også skriveinspirasjonen. Hennes to sønner og en ektemann, som hun for så vidt ikke har så mye vondt å si om, blir satt på vent. Det er denne kampen mellom det åndelig – skrivetrangen – og det praktiske som driver handlingen framover i denne teksten. Og Valla gjør dette på en elegant måte, ikke sutrende og bittert som hos Karl Ove Knausgård gjør det i «Min kamp». Nei, langt morsommere og mer gjenkjennelig.

Og innimellom disse kampene tar hun leserne, og seg sjøl, med på noen solide avstikkere til en mengde forfattere som kanskje har hatt det på om lag samme måte. Det være seg nevnte Woolf, men også Marguerite Duras, Haldis Moren Vesaas, Sigrid Undset, Susanne Brøgger, Agatha Christie med flere. Deres historier er flettet kreativt inn i den løpende teksten uten at de verken tar oppmerksomheten vekk fra fortellingen eller ødelegger den på annen måte – snarere tvert imot. Dette grepet er originalt, det beriker teksten – og lærer oss lesere en mengde nytt om kjente og kjære forfattere som ikke nødvendigvis er nedfelt i de obligatoriske litteraturhistoriene.

Fortelleren i «Egne steder» er ei sterk dame full av følelser og pågangsmot. Det ligger et frigjøringsprosjekt og lurer her også, akkurat som det gjorde for Virginia Woolf og for eksempel Doris Lessing som også er en forfatter som nevnes i teksten. Hun kom helt fra Sør-Afrika til England for å finne seg sin skrivestue.

Virkeligheten er imidlertid hard mot bokas forteller, å restaurere et hus når du lite penger har, er en smertefull prosess. At huset ligger et godt stykke unna leiligheten i Oslo, gjør ikke saken noe lettere. Så da hun er i ferd med å gi opp det hele, da hun erkjenner at dette kanskje ikke var noen god idé, at kulturkonfliktene står i kø, at det kanskje er like greit å kvitte seg med hele skiten, så snur det hele seg trill rundt. Plutselig får hun uventet hjelp. Den hemmeligheten skal ikke røpes her. Det jeg gjerne vil røpe er at denne boka var det en fryd å lese. Sjølsagt nok ei bok om den forbannede middelklassen, men who cares. Vi er mennesker vi også.