JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Av og til føler du at du har levd et helt liv etter at siste side i en bokfortelling er ferdiglest, du lukker boka, både kroppslig og mentalt nesten utslitt – og tenker hva nå? En sånn opplevelse hadde jeg etter den siste romanen til Valérie Perrin «De tre». Det er altså en bredt anlagt fortelling der de fleste av livets ingredienser, på godt og vondt, er blandet sammen i en fortettet historie – for noen av karakterene en historie fra fødsel til død.

Romanen handler om tre uatskillelige venner som møtte hverandre på skolen i 1986. Da var de ti år gamle. Vi er i Frankrike i en by forfatteren har valgt å kalle La Comelle. Og byen, eller landsbyen, eksisterer også i virkeligheten – om lag midt i landet. De tre personene vi følger gjennom deres dramatiske historie er Nina, Etienne og Adrien. De blander til slutt blod, de lover hverandre aldri å skilles. Sånt går som kjent svært sjelden bra. De blir riktig nok aldri mer enn hjertevenner, aldri kjærester, men også det kan ofte være too much.

Det er en ganske intrikat fortelling dette her. Som en rød tråd gjennom mye av historien løper en historie om ei jente som forsvant for lenge siden og som på nåtidsplanet av denne romanen blir funnet på bunnen av et tjern i vraket av en bil. Hvordan skjedde dette? Det ville være for sterkt å kalle dette plottet en kriminalhistorie, men som kjent skal gjerne en god fortelling inneholde minst et mord, et dødsfall og en god dose med kjærlighet. Denne romanen fornekter seg slett ikke noen av disse ingrediensene. Særlig kjærligheten er sterkt til stede her. Og ikke bare den romantiske.

Fortellerteknisk befinner vi oss på to plan. Den gangen da – sånn i tidsrommet 1986 til om lag 2003 da de tre vennene vokser opp og danner seg som mennesker, og et nåtidsplan som i all hovedsak er lagt til desember 2017 der alt det som skjedde, gjenfortelles i et retrospektivt blikk – med perspektivet til en av de tre som til alt overmål har skiftet kjønn siden sist.

Dette kunne ha blitt en ganske klissete story om for eksempel vennskapet de tre imellom ikke hadde tatt litt uventede veier. Men det gjør det sjølsagt, livet – det gjenkjennbare – er uransakelig, det går aldri som vi tenker, forventer og håper. I hvert fall ikke i ordentlige romaner.

Å gjenfortelle denne historien mer er lite hensiktsmessige. Jeg røper neppe noen hemmelighet ved å si at det skjer sterke ting underveis. Alle de tre vennene har liv de skal leve, de har forventninger som skal oppfylles – livet er tornefullt. Det består av skuffelser og gleder, og de kommer når vi minst aner det. Og sjelden til tider der de passer som best.

Jeg følte meg helt mørbanket da jeg lukket siste kapittel av denne romanen. Boka er på nesten 600 sider, vi trenger ned i sterke menneskelige følelser, den er et glimrende eksempel på hvor nær følelser som kjærlighet og hat står hverandre. Og at likegyldigheten ikke har noe i livene våre å gjøre.

Forfatter Perrin har tidligere vist at hun behersker denne sjangeren, det å fortelle en kruttsterk historie – svært tett opp til virkeligheten – uten å miste verken det episke eller det berørende av syne. Her møter vi mennesker i kjøtt og blod. Begrepet en «pageturner» er nærmest blitt en klisjé, men i mangel av noe bedre bruker jeg den her også.

Det sies ofte om en roman, et diktverk, at det er ikke sannheten og virkeligheten som skildres, men menneskers liv sånn det kunne ha vært. Ja, at fortellinger som dette beskriver et mulig liv, et liv vi kan kjenne oss igjen i. «De tre» er definitivt en sånn fortelling.