JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Mímir Kristjánsson, den tidligere journalisten og svært profilerte turbopolitikeren fra Rødt, skriver følgende i sluttkapitlet i sin nye essaybok: «Etter at jeg ble politiker, har jeg fått mindre tid og rom til å gruble over vanskelige dilemmaer. I stedet sitter jeg fast i en hengemyr av møter, eller jeg bruker tida mi på å forberede talepunkter til neste debatt. Debatter er noe jeg går inn for å vinne, ikke for å lære eller for å la meg overbevise. I stedet for å tolke politiske motstandere i beste mening prøver jeg stadig oftere å finne feil i argumentasjonen deres, som jeg så kan blåse opp og gjøre et stort poeng ut av. Egenskaper som nysgjerrighet og raushet fortrenges til fordel for det som kan skaffe likes eller løfte partiet mitt på målingene.»

For meg ble dette sitatet høydepunktet i en av Kristjánssons beste bøker til nå. Ikke at ovennevnte er det boka egentlig handler om, men det er ærlig skrevet. For skal Norge gjøres greit igjen, er det kanskje ikke bare politikkens innhold som må endres, men like mye dens form. At Kristjánsson tar opp problemstillingen på denne måten, ved å iscenesette seg sjøl – noe han er ekstremt dyktig på – skal han uansett ha ros for. Dessuten lister han opp mange fordeler ved å være politiker også, han argumenterer slett ikke for politikerforakt i ren FrP-stil.

Men at det er den politiske høyresiden, og FrP spesielt, som får skylda for mye av det som er galt i Norge, bærer sjølsagt boka sitt tydelige budskap om. For øvrig ikke spesielt overraskende.

For det er politikkens innhold denne boka handler om. Den politikken han sjøl, og hans parti står for. Og den politikken som hans motstandere fører og han ikke har så mye pent å si om. Men boka er merkelig nok i disse valgkamptider relativt fri for formaninger om å stemme på Rødt eller andre påpekninger om at hvis hans parti blir større, så vil alt bli så meget bedre. Skjønt, et manifest har likevel forlaget kalt boka – et manifest for å gjenreise annerledeslandet, som det heter i undertittelen.

Forfatteren har i tidligere bøker av lignende karakterer påkalt gamle sosialdemokratiske politikere som Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen. Dette er noe nedtonet her, men Kristjánsson forsøker fortsatt å vekke til live det beste fra den sosialdemokratiske fortida han mener dagens samfunn, og dagens politikere, har mistet. Den voksende ulikheten, boligmarkedets elendighet, et land som er til salgs for utenlandske investorer, milliardærenes klagesang og den elendige pensjonspolitikken – dette er bare noen av de sakene han setter lys på. I sedvanlig populistisk ånd. Ikke at det analytiske perspektivet er fraværende, men han tar ofte en del snarveier i begrunnelsene – det er ikke en doktorgrad han skriver. Men dette er også en av Kristjánssons store styrker, både som politiker og skribent: Han er blitt en slagkraftig populist. Rune Slagstad sammenligner ham med Finn Gustavsen, noe jeg mener er ganske treffende. Kristjánsson går nemlig ikke så sjelden sine egne veier, han er vanskelig å temme både for meningsmotstandere og politiske venner. Og han driver det hele fram i et voldsomt tempo. Ikke minst argumentene for et annerledes Norge, et land han vil skal bli greit igjen.

Av temaer han tar opp i denne essayistiske boka likte jeg best hans sterke innvendinger mot pensjonsreformen. Her slår han hardt til ikke bare mot den borgerlige leir, men også mot sine venner i Arbeiderpartiet og i LO.

Å anmelde ei bok av denne typen er ikke å gå i polemikk med forfatterens synspunkter. Det kan – og bør – andre politikere gjøre. Anmelderens jobb er å vurdere om boka fungerer på sine premisser. Og det gjør denne boka i langt større grad enn mye av det andre Kristjánsson har skrevet. Aller mest fordi han her har tatt inn over seg det kjente slagordet fra reportasjejournalistikken: Show it, don’t tell it. Forfatteren er mye mindre misjonerende enn han kan være på sitt dårligste. Han er heller ikke så tilstedeværende med sitt privatliv som han også kan være – og dermed skygge litt for budskapet. Han klarer rett og slett på en forståelig måte å vise hvorfor vi på mange måter bør ta rev i de politiske seilene og gjøre Norge ikke rikere, men likere igjen.

Men en ting kunne denne boka spart seg for: Avslutningsvis lister Kristjánsson opp ti steg for å gjenreise Norge. Da er vi over i avdelingen for politiske floskler. Skjønt, det er kanskje det populisme ofte koker ned til.
Og en ting til: Ingen bøker kommer ut uten en eneste feil. Forfatteren av denne boka er neppe særlig glad i tidligere, og nå avdøde, statsminister Margareth Thatcher, men han hadde ikke trengt å gi henne to år lenger som statsminister enn det som er korrekt. The Ironlady gikk av i 1990, ikke 1992.