JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Biografier er som kjent en egen litterær sjanger. Innen denne igjen er idrettsbiografier om enn ikke en ny sjanger, så ofte en svært særegen blomst. Enten det er snakk om sjølbiografier eller at andre har skrevet om livet til en av våre mange, store idrettshelter. Vi har jo en del av dem i Norge – idrettslandet der du kan havne daglig på forsida i for eksempel VG om du gjør det bra på en idrettsarena. I Manchester, i London eller i en annen verdensmetropol. Idrettshelter er det folk flest her til lands helst vil ha. Men ikke en hvem som helst, en idrettshelt med stål i bein i armer, pluss litt i hue også.

Therese Johaug, skidronninga som under Marit Bjørgens periode måtte finne seg i å være bare prinsesse, er en sånn idrettshelt. Og i 2022 ga hun ut sin biografi, kalt «Hele historien», og er skrevet i jeg-form, men med hjelp av en ghostwriter, i dette tilfelle en som hun har samarbeidet med. Jeg vil anta hjelpa stort sett har vært av språklig art. Fortellingen er hennes.

Og dette er en sterk biografi. Johaug avslører ganske raskt at hun er en vinnerskalle, som det heter på idrettsspråket – hun vil noe, sterkt og lidenskapelig, og er klar nok i toppen til å skjønne hvordan hun skal nå lengst mulig. Skjønt, lite er mulig uten gode hjelpere og folk som heier på deg, tror på deg, gir deg sjøltillit. Sånne mennesker har Johaug hatt rundt seg siden barneårene der oppe ved grensa mellom det som en gang het Sør-Trøndelag og Hedmark – Dalsbygda med 600 innbyggere.

«Hele historien» - boktittelen - spiller sjølsagt på at ikke alt har gått i skinnelagt spor for henne heller. Historiene har vært flere, hun har følt behov for å fortelle sin egen. Ofte er det også den viktigste motivatoren for å skrive en sjølbiografi. Andres synspunkter, det være seg sladder, misunnelse eller saklige innvendinger mot deg skal ikke få bli stående uimotsagt. Det er greit nok.

For Johaug er det da hun ble tatt for doping og ble utestengt fra konkurranser i 18 måneder, som hun nok har mest behov for å forklare bakgrunnen for. Store deler av Norge støttet henne riktig nok den gangen, ikke minst poeten Jan Erik Vold som skrev et dikt for å fortelle hvor absurd han mente denne dommen var, men den var likevel et svært tungt slag for henne av flere grunner. Ikke bare mistet hun et VM og et OL i ei tid da hun virkelig sportslig hadde begynt å puste sitt store idol Marit Bjørgen i nakken, hun ble også forsøkt skandalisert som juksemaker pipelort. Til og med fra internasjonale kolleger som noen av de finske langrennsjentene. Dessuten var det journalister og kommentatorer i norsk presse som heller ikke kjøpte Johaugs historie om at hun ikke hadde gjort sin leppekremblunder med vitende og vilje. Denne saken har sjølsagt fått svær stor plass i boka – kanskje litt for stor. Likevel er hennes sportslige triumfer, hennes voldsomme ambisjonsnivå og ikke minst hennes vanvittige treningsprogram også viet stor plass. Det er disiplin over hele linja. Her er det få, om noen, snarveier til sportslig suksess.

Og det har blitt ei svært lesverdig bok. Ikke bare for langrenns- og sportsentusiaster, tror jeg, for Johaugs historie, og ikke minst innstilling til tap, nederlag – og viljen til å reise seg igjen, er noe også mange utenfor et toppidrettsmiljø vil kunne kjenne seg igjen i. Det minner meg litt om Nelson Mandela som mente at det gjør ikke noe om et menneske gjør feil her i livet – fordi det gjør alle – det som det handler om er å reise seg opp igjen etter feilene. Det gjorde Mandela til gagns, det får vi nok si at Johaug også gjorde – uten så mye annen sammenligning for øvrig.

I denne boka viser Therese Johaug at hun ikke bare har det i beina, men også mellom øra. Mye av det tankegodset hun presenterer her er basert på et solid verdigrunnlag som ikke har kommet rekende på ei fjøl. Hun står fjellstøtt i en tradisjon der også enerne trår til og hjelper de nest beste, det er ikke alle toppidrettsutøvere som er akkurat der – det ligger nesten i sakens natur. For også Johaug avslører raskt at hun for alt i verden vil vinne, at det er det som driver henne. Likevel viser boka at hun også har tanke for andre, og at det fins andre verdier her i verden som er viktigere enn å vinne skirenn.

I boka blir vi også litt bedre kjent med hvem Johaug er som privatperson. I sorg som i glede, i liv som i død. Siden hun nå har lagt opp, har fått barn, nylig giftet seg og har startet sitt liv med en såkalt vanlig jobb, vil det neppe overraske om hun lykkes i næringslivet også. Hun viser i denne boka at hun ikke er redd for å mene noe, også utenfor hendelser i idrettsmiljøet – ja, at hun slett ikke er noe gudsord fra landet eller en pusekatt. Så får vi håpe at hun blir lenge her i Norge, og ikke stikker av til Sveits hun også. For idrettshelter som Therese Johaug kan vi leve med.