JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Mange, i hvert fall av den eldre generasjonen, har sitt nærmeste forhold til det asiatiske landet via Vietnamkrigen. Den var det store utenrikspolitiske stridstemaet på slutten av 1960-tallet og fram til freden i 1975. Hvordan det gikk med dette krigsherjede landet etterpå, har fått langt mindre oppmerksomhet. Og de som har engasjert seg har hatt en tendens til å bygge sine forestillinger om landet på omtrent samme grunnlag som de som har kommentert Cubas utvikling etter revolusjonen i 1959: Som et kommunistland der det aller meste er galt.

Arve Hansen har heldigvis ikke dette synet på Vietnam. Han har latt fordommene bli igjen i søppelkassa, og gjør i denne boka et forsøk på å forstå landets utvikling siden 1975. For boka handler ikke om krigen, den er kun et vagt bakteppe. Og samfunnsutviklingen i Vietnam har vært formidabel, på de aller fleste områder, og kan på en del punkter sammenlignes med Kinas – hvis vi korrigerer for landenes ulike størrelser og innbyggertall. Vietnam rommer i dag om lag 100 millioner, Kina ligger som kjent langt over milliarden.

Mitt første besøk i Vietnam er snart 20 år gammelt. Det første sjokket jeg fikk lignet Hansens: Antallet mopeder savner sidestykke i noe annet land. Hansen skriver: «Alle mopedane gjer at vegane i Vietnam er fylt av ein konstant dur. Ei slags summing, akkompagnert av konstant tuting. Ein høyrer lyden overalt, omtrent same kvar ein reiser i landet. Vietnam byr gjerne på ein del ulike såkalla kultursjokk, men eg tør påstå at ingen er større enn mopedane.»

Ja, så ekstremt er det at forfatter Hansen like godt skaffer seg en moped sjøl som han durer rundt i landet med i et forsøkt på å fange landets moderne sjel. Derav bokas tittel. På 1980-tallet var landet svært fattig, det var fortsatt krigsherjet og det var isolert. Det var vel bare Sovjetunionen som ønsket å ha noe med landet å gjøre – altså en klar parallell til Cuba her også. Men hovedpoenget til Hansen er at mye har endret seg i Vietnam, og kanskje aller mest levestandarden. Her har nok cubanerne noe å lære. For Hansen mener at det er hva han kaller en særegen blanding av statssosialisme og markedsøkonomi som har gjort at landet har blitt ett av verdens største utviklingssuksesser. Bedre helse, utdanning og en mer moderne infrastruktur har brakt landet velferdsmessig framover, men samtidig har importen av mer vestlig forbrukskultur også i Vietnam skapt akkurat de samme utfordringer som hos oss. For eksempel enorme forurensningsproblemer. At et land hvor ulikheten en gang var svært lav, har endret seg noe mer i retning av større avstand mellom fattige og rike, vil nok også en del venstreradikale stemmer rynke på nesa av. Men sådan er som kjent kapitalismen – et konkurransesamfunn kan ikke romme bare vinnere, det ligger i dets vesen, noen må tape også. Vietnam er her ikke noe unntak.

Hansen, som er seniorforsker ved Senter for global bærekraft ved Universitetet i Oslo, har god bakgrunn for det han skriver om. Han har ikke bare besøkt Vietnam som turist, sånn de fleste andre nordmenn har gjort, men også bodd i landet og lært litt av språket. Men dette har likevel ikke blitt ei bok som hyller alt han ser i et land han åpenbart er svært glad i. Det er ingen elg i solnedgang vi blir presentert for, men en fortelling om et land som har reist seg fra de amerikanske napalmbombenes sprengkraft og kjempet seg ut av en ufattelig materiell nød. Sånt gjøres ikke omkostningsfritt, og det gjør Hansen oss også oppmerksom på.

For meg ble lesningen av denne boka et hyggelig gjensyn med Vietnam, med Hanoi, Hoi An, med den fantastisk gode maten, fortauskafeene og de små plastmøblene – ja, en sjarmerende kultur og et sjarmerende land som visst nok heller ikke har gitt opp drømmen om et utopisk kommunistiske samfunn – et samfunn som de fortsatt er et stykke unna å realisere.