Anne Marte trodde eleven skulle skyte henne: – Utrolig fælt å være redd på jobb hver dag

Karin Lillian Fladberg

karin.fladberg@dagsavisen.no

– Plutselig ser jeg at en elev stiller seg opp midt i klasserommet, stikker hånda ned i ei dyp lomme på låret av buksa, og drar opp en stor svart pistol. I neste øyeblikk holder eleven rundt pistolen med begge hender og sikter rett på en annen elev som sitter ved pulten sin bakerst i klasserommet, forteller lærer Anne Marte Nesdal Sandnes.

Tiden sto stille. Rommet kjentes lydtett: «Nå skjer det. Det er i dag vi skal dø» tenkte barneskolelæreren.

– Jeg var sikker på at vi kom til å bli skutt, sier hun.

For Anne Marte Nesdal Sandnes er den neste innskytelsen at hun må beskytte elevene sine: «Skal vi dø får eleven skyte meg først» tenker hun.

– I det jeg stiller meg opp som skjold mellom de to elevene passerer livet mitt i revy. Hjernen jobber på høygir. I klasserommet er det dørgende stille.

Så skjønner hun at pistolen ikke er ekte. Som for å beskytte de andre elevene mot den dødsangsten hun selv nettopp har kjent på, holder hun masken og vitser det hele bort – helt til timen er over.

Inne på lærernes pauserom knekker hun sammen i strigråt. «Jeg lever!», tenker hun.

– Det var en tilstand av sjokk og lettelse på en gang, sier Sandnes.

Dagsavisen har i en rekke saker satt søkelys på tema vold i skolen. Årlig utsettes over 36.000 arbeidstakere innen undervisning for vold og trusler på arbeidsplassen.

I grunnskolen rammer det hver fjerde lærer. Yrkesgruppen topper dermed voldsstatistikken i norsk arbeidsliv sammen med politi og ansatte i helsesektoren.

– Jeg elsket jo jobben min

Minnene fra denne skoletimen sitter spikret fast. Likevel forteller barneskolelæreren med 13 år i yrket, at utagerende og voldelig atferd i klasserommet hadde pågått i lang, lang tid da episoden inntraff. I perioder var det daglige episoder.

– Jeg opplevde flere ganger å få sakser stukket opp mot øynene. Stoler og pulter ble kastet rundt. Det var bare flaks om ingen ble truffet. Andre ganger ble elever sparket eller slått ned av medelever. Listen er lang, sier Anne Marte Nesdal Sandnes.

Over tid var det akkurat som kroppen ble helt «nummen» av alle hendelsene. Samtidig insisterte Sandnes på å rette oppmerksomheten sin mot elevene:

– Jeg elsket jo jobben min, mangfoldet blant elevene og alle utfordringene hverdagen bød på. Det var jo dette jeg virkelig brant for, forteller hun.

Hun sier at situasjonen ble tatt opp i skolens ressursteam gang på gang. Dessverre endret det ikke hverdagen i klasserommet vesentlig:

– Med så store utfordringer skulle man tro skolen var godt rustet. Slik var det ikke. Det var konstant mangel på ressurser til å kunne møte disse elevenes behov og utfordringer, konstaterer Anne Marte Nesdal Sandnes.

Dagsavisen har vært i kontakt med rektor både på skolen der pistolepisoden skjedde, og der Sandnes startet etter at hun sa opp den andre lærerjobben. Nederst i saken kan du lese deres kommentar til kritikken som fremkommer.

Vi har valgt å anonymisere skolen hvor pistolepisoden skjedde av hensyn til elevene.

Bekymrede foreldre

Etter som tiden gikk merket Anne Marte at noe forandret seg.

Fra å være en lærer som kjente at det å gjøre en forskjell for sårbare elever fylte hjertet og arbeidsdagen med glede og mening, kjente Sandnes stadig oftere på en fullstendig avmaktsfølelse.

– Det er utrolig fælt å komme på jobb hver dag og være redd, samtidig som du vil ta vare på elevene dine, sier Anne Marte Nesdal Sandnes, som må samle seg for å holde tilbake tårene.

I klasserommet merket hun at elevene var preget. Situasjonen kjentes skremmende og utrygg også for dem:

– Mange elever grudde seg til å gå på skolen, forteller Sandnes.

Da en del foreldre uttrykte bekymring over klassemiljøet og lurte på om det var trygt å sende barna på skolen, tenkte hun:

«Hjelpe meg, hva skal jeg si nå? Jeg tør jo nesten ikke å gå på jobb sjøl fordi jeg aldri vet hva som har skjedd når dagen er over».

– Innerst inne kjente jeg en voksende uro. Det var så mye vold og utagerende atferd at uansett hvor hardt jeg presset meg, var jeg utilstrekkelig. At barna var trygge på skolen var mitt ansvar, men ansvaret tynget.

– Jeg følte ikke lenger at jeg kunne garantere for tryggheten til elevene mine, forteller Anne Marte Nesdal Sandnes.

Ikke rapportert noe sted

Samme dag som pistol-episoden inntraff var hele skoleledelsen bortreist. På kvelden satte Sandnes seg derfor ned foran PC-en: I en epost stilet til rektor, assisterende rektor og skolens sosiallærer, ga hun en nøktern beskrivelse av dramatikken som hadde utspilt seg i løpet av skoledagen.

Dagen etter var rektor tilbake på jobb. Sandnes ble nå innkalt til et møte. Ifølge skolens interne notat, som Dagsavisen har fått tilgang til, ville rektor «høre hvordan det gikk med henne».

– I løpet av møtet var det ingen som fortalte meg om mulige konsekvenser og senskader av det jeg hadde opplevd, sier Anne Marte Nesdal Sandnes til Dagsavisen.

I dag vet hun bedre.

– Jeg var vant til mye i løpet av en skoledag, men denne gangen kom jeg i en slags sjokktilstand. Kroppen skalv, og med redselen kom en indre uro. Likevel presset jeg tilbake på jobb, minnes Sandnes.

Noen sykmeldingsdager kom ikke på tale.

Dagsavisen har både sett e-posten Sandnes sendte til skolens rektor, og notatet skolen skrev for å oppsummere pistol-hendelsen i etterkant.

Senere har det vist seg at det interne notatet er det eneste synlige beviset på at den alvorlige hendelsen overhodet har funnet sted.

Skolen rapporterte aldri saken videre – verken i etatens HR-system, til Nav eller Oslo pensjonsforsikring. Heller ikke bedriftshelsetjenesten eller Arbeidstilsynet ble varslet. Det bekrefter Hilde Bentsen, hovedtillitsvalgt for grunnskole i Utdanningsforbundet Oslo. Forbundets gjennomgang av sakens dokumenter levner ingen tvil:

– Saken ble kun håndtert internt på skolen. Skolens ledelse sørget heller ikke for at avviksskjema for volds- og trusselhendelser ble fylt ut, sier Hilde Bentsen til Dagsavisen.

Hilde Bentsen, hovedtillitsvalgt grunnskole i Utdanningsforbundet Oslo, bekrefter at Anne Martes sak kun ble håndtert internt på skolen og aldri varslet videre.

Rune Hammerstad

– Kunne ikke fortsette

Etter pistol-episoden merker Oslo-læreren at ting begynner å skje med kroppen hennes. Av og til må hun ut av klasserommet midt i undervisningen. Hun greier knapt å holde seg oppreist.

En morgen hun sitter på T-banen på vei til jobb, kommer de mørke tunnelveggene rasende mot henne i en voldsom fart:

– Hjertet banker og det svartner for øynene mine. Jeg gisper etter luft. En voldsom kvalme brer seg i kroppen. Jeg føler at jeg må kaste opp. Det eneste jeg tenker på er å komme meg ut, sier Sandnes.

Først i ettertid forstår hun at kroppens reaksjon er en direkte respons på en hverdag full av vold og utagerende atferd – inntil hun en dag står ansikt til ansikt med en elev som retter en pistol mot henne. Gang på gang innhentes hun av panikkangstanfall.

De neste månedene er Anne Martes kropp fullstendig tappet for energi. Når noen spør henne hvordan det går på jobben, kommer tårene umiddelbart. Likevel kjemper hun seg til skolen for elevenes skyld. Rett før sommerferien – ni måneder etter pistol-episoden, leverer hun inn sin egen oppsigelse.

– Jeg forsto at på denne skolen kunne jeg ikke fortsette å jobbe, sier Sandnes.

Likevel, noen tanke om å gi opp læreryrket har hun ikke. Tvert imot. Anne Marte Nesdal Sandnes gleder seg til å begynne som lærer på en annen barneskole i Oslo. Hun ser fram til en skolehverdag med nye utfordringer og mindre vold. Men ting blir ikke helt slik hun har tenkt.

Allerede første skoledag merker hun at noe ikke stemmer.

Vendepunktet

– Det begynner å svi i nakken. For hver dag som går blir smertene verre og verre. De sprer seg videre til skuldrene og hodebunnen. Det kjennes som noen holder en lighter mot huden min. Igjen og igjen er smertene så sterke at jeg holder på å besvime.

En dag, da smertene er som verst, styrter Sandnes hjem fra jobb i desperasjon:

– Jeg løper inn i dusjen med alle klærne på. Skrur på iskaldt vann og spyler hodet og kroppen i håp om at det skal hjelpe, men det gjør det ikke.

På legevakta tror de hun har fått en ekstrem allergisk reaksjon. De gir henne sterke allergitabletter – uten effekt. Sandnes bestiller en time hos fastlegen som tar en masse prøver. Når prøvesvarene foreligger, viser de ingen tegn til at noe er galt. Det som så skjer glemmer Anne Marte aldri:

– Legen setter seg rett overfor meg og spør; «Har du opplevd noe spesielt den siste tida?». Da renner det ut av meg: Om slag, spark og sakser mot ansiktet. Om stoler og pulter som føk veggimellom. Om elever som ble slått ned. Om pistol-episoden og hvor redd jeg var for at vi alle skulle dø.

Legen blir stille et øyeblikk, tydelig rørt, så sier han:

«Du har fått det samme som soldatene som kommer hjem fra Afghanistan. Men krigen du har utkjempet har vært på en barneskole i Oslo».

Møtt med anklager

Legen forteller Anne Marte Nesdal Sandnes om posttraumatisk stress syndrom (PTSD), som er kroppens reaksjon på et alvorlig eller langvarig psykisk traume. Han forklarer at kroppen hennes fortsatt reagerer som den er i akutt fare og står i konstant beredskap.

Som nyansatt lærer på ny skole, nekter likevel Sandnes å kaste inn håndkle.

Isteden er hun åpen med sin nye leder, og forteller hva hun strever med. Istedenfor empati og medfølelse er Sandnes’ opplevelse at hun blir møtt med anklager og spørsmål om dette startet før hun byttet jobb.

Etter alt hun hadde vært igjennom på sin forrige arbeidsplass, var måten hun nå ble møtt på det aller verste, ifølge Sandnes selv:

– Det vondeste i denne historien er ikke symptomene.

– Aldri før har jeg opplevd å føle meg så hjelpeløs og samtidig bli møtt med så lite forståelse. PTSD-symptomene var tidvis uutholdelige. Likevel var det til slutt måten jeg ble behandlet på av min egen ledelse som gjorde at jeg knakk sammen. Jeg følte meg utrolig ensom og alene i det jeg sto midt oppe i, sier hun.

– Står ribbet og alene tilbake

Halvannet år etter pistol-episoden ber Utdanningsforbundet Oslo Anne Marte Nesdal Sandnes’ tidligere arbeidssted oversende dokumentasjon på innmelding av hendelsen.

Da det viser seg at ingenting er meldt noe sted, forstår hun at slaget er tapt. Det bekrefter også Hilde Bentsen, hovedtillitsvalgt grunnskole i Utdanningsforbundet Oslo.

– Anne Marte er utrolig sterk og positiv. Ikke alle har de ressursene etter det de har opplevd. Men konsekvensene for henne er dramatiske.

– Når saken ikke er meldt til Nav innen ettårsfristen, får hun ikke godkjent dette som yrkesskade, fastslår Hilde Bentsen.

Oslo-lærer Anne Marte Nesdal Sandnes smiler ofte og ler hjertelig tross motgang og helsemessige utfordringer. - De fleste kjenner meg nok som en blid og glad person, sier hun.

Karin Lillian Fladberg

Hun forklarer at fordi Oslo kommunes pensjonsforsikring – som forsikrer kommunens ansatte, oftest støtter seg på vedtak Nav har fattet, blir saken avvist også der. Avviser Nav, avviser pensjonsforsikringen.

– Dermed får ikke Anne Marte verken menerstatning eller støtte til psykolog og fysioterapi. På toppen av dette forsvinner også muligheten til lønnskompensasjon og mulig tapt arbeidsfortjeneste på sikt, fastslår Bentsen.

I tillegg til at det kan bety en økonomisk katastrofe for den enkelte når arbeidsgiver ikke oppfyller sin soleklare meldeplikt, mener Bentsen det også påfører læreren en betydelig psykologisk tilleggsbelastning:

– Du blir fysisk eller psykisk skadet av en elev på jobb. Og så skal du i tillegg oppleve at skaden ikke anerkjennes noe sted. I realiteten står du ribbet og alene tilbake, sier Bentsen.

Hun forteller at mange voldsutsatte lærere på barnetrinnet kjenner på en slags skam over at de som voksne, kvalifiserte lærere ikke klarer å håndtere elever på åtte-ti år. De spør seg hva de egentlig duger til.

– I tillegg trekker kolleger seg av og til unna fordi de ikke helt vet hvordan de skal forholde seg til disse sakene. Derfor er det helt avgjørende at rektor og ledelsen tar ansvar, fastslår Bentsen.

Hun forteller at det Anne Marte Nesdal Sandnes har opplevd, med unntak av pistol-episoden, dessverre ikke er noen enestående historie.

Les mer: Økende vold i Osloskolen: Ansatte blir spyttet på, slått og truet

– Utelukkende rektors ansvar

Før Hilde Bentsen begynte å jobbe som tillitsvalgt med blant annet personalsaker for Utdanningsforbundet Oslo for 20 år siden, jobbet hun selv som lærer i Osloskolen i 24 år. Hun mener utviklingen har vært dramatisk:

– For 20 år siden var skjellsord, vold og trusler i klasserommet noe vi opplevde ganske sjelden. De siste 10–15 årene er dette blitt hverdagskost på mange skoler. Situasjonen mange lærere står i er helt ekstrem, sier hun.

Bentsen forteller videre at Utdanningsforbundet Oslo dessverre flere ganger opplever at arbeidsgiver har sviktet fullstendig:

– Vi har en del eksempler på at rutiner ikke følges. Registreres ikke saken korrekt med en gang – og heller ikke følges opp av lege, kan du bare glemme det. Da har du ingen sak i ettertid når senskadene dukker opp.

Hun mener manglende rapportering særlig er et problem i saker der ansatte utsettes for vold fra elever:

– Det er utelukkende rektors ansvar å melde fra om dette. Uansett. Det nytter ikke å skylde på at læreren vil tilbake til timen, at du ikke har tid eller tenker det ikke er så alvorlig. Du vet ikke før senere hvor viktig det var, fastslår Bentsen.

– Men noen skoler opplever jo dette daglig. Vil ikke dette ta mye av rektors og lærerens tid?

– Jo, og det må det gjøre. Det vil kanskje måtte ta tid ukentlig for noen rektorer. Men vi snakker potensielt om et ødelagt liv.

Mye lest: Voldsutsatt Oslo-lærer: – Jeg ville jo ikke være noen «dramaqueen» heller

– Helsa viktigere enn jobben

Lærer Anne Marte Nesdal Sandnes forteller at realitetene har truffet henne som knyttneveslag i magen:

Tapt økonomisk erstatning og refusjon, manglende oppfølging som kunne hindret alvorlige senskader og bistand som kunne gitt henne rett til å bli omplassert til en annen skole der hun kunne sluppet stadige flashback.

– Det å ta hverdagen tilbake etter å ha vært alvorlig syk, tar tid. Mitt ønske er at ingen skal måtte oppleve det samme som meg.

Det lærer Anne Marte Nesdal Sandnes har opplevd har vært ekstremt tøft å stå i. Veien tilbake har handlet om å sette pris på det som har vært godt, det hun har fått til.

Karin Lillian Fladberg

– Først og fremst håper jeg folk forstår hvor viktig det er at vi tar psykisk helse på alvor. Psykisk vold kan gi minst like store skader som vold av fysisk art, understreker Sandnes.

Hun oppfordrer alle lærere som ikke får nok støtte fra ledelsen til å følge opp sin egen elevgruppe, til å vurdere å skifte arbeidsplass:

– Din egen helse er viktigere enn jobben din, fastslår Oslo-lærer Anne Marte Nesdal Sandnes.

Slik svarer rektorene

Dagsavisen har snakket med rektor på skolen der Anne Marte startet å jobbe etter at hun sa opp jobben på skolen der pistol-episoden skjedde.

Rektor er gitt anledning til å svare anonymisert på anklagen om at Sandnes – istedenfor empati og medfølelse, ifølge henne ble møtt med anklager og spørsmål om plager og symptomer startet før hun byttet jobb.

I en kommentar til kritikken uttaler rektor:

– Det er veldig trist å høre at Anne Marte har opplevd å stå alene og ikke bli møtt med empati. Hun virket fornøyd med å starte hos oss, og delte tidlig opplevelsene hun hadde på forrige skole. Hun har senere fått tilbud om støtte fra bedriftshelsetjenesten. Min opplevelse er at hun har blitt lyttet til og er møtt med empati, sier rektoren til Dagsavisen.

Dagsavisen har også vært i kontakt med skolen der pistol-episoden skjedde. Dagens rektor kommenterer kjernen i Sandnes’ kritikk på denne måten i en epost til avisen:

– Det er alltid alvorlig når lærere opplever utrygge situasjoner på skolen. Vi jobber aktivt med skolemiljø, og er opptatt av at både ansatte og elever skal føle seg trygge. Hvis det skjer noe, gjør vi noe med det og vi har gode rutiner for hvordan vi følger opp denne type saker, skriver skolens rektor.

Rektor uttaler videre:

– I dette tilfellet var det snakk om en elev som hadde med en lekepistol. Hendelsen ligger flere år tilbake i tid. Jeg var ikke rektor da, og kan derfor ikke si noe om detaljene i hvordan denne saken ble håndtert.

Les mer: Henriette ble angrepet av elever med hammer. Nå vil hun se endring i norsk skole