Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Rapporten har fått tittelen «Mer av alt – raskere». Dette er en god beskrivelse.

Norge må ha mer elektrisk kraft, og det haster. Mer vannkraft, mer vindkraft og mer solkraft er svaret. Og så må vi bruke strømmen mer effektivt.

Energikommisjonen skisserer grundig hvordan vi kan få nok strøm, men muligheten for billigere strøm er det et nytt utvalg som skal utrede.

Det er å håpe at det nye utvalget bruker kortere tid enn kommisjonen – som har holdt på i ett år.

Det hører med til historien at det skjedde fint lite på Erna Solbergs åtte år lange vakt. Regjeringen har tross alt bare sittet i 16 måneder.  

Energikommisjonen ble bedt om å kartlegge behovet for mer energi og foreslår ny fornybar kraftproduksjon.

Målet er at Norge skal være selvforsynt med ren elektrisk kraft i år med normal nedbør. Forbruksveksten ventes å bli betydelig større enn dagens planer for økt kraftproduksjon.

Hvis det ikke tas nye grep, vil Norge om få år komme i en dramatisk underskuddssituasjon.

Bakteppet er generell forbruksvekst og det grønne skiftet vi må gjennom for å oppfylle våre klimamål.

Hensynet til naturen har gjort storstilt utbygging av vannkraft uaktuelt. Større folkelig motstand har ført til full stans i utbygging av vindkraft på land.

Kommisjonen lanserer en idé som kan gjøre vindkraft på land mer spiselig.

Forslaget er å bygge vindturbiner ved store veier og i tilknytning til industriområder. Dermed kan urørt natur i større grad forbli urørt.

Vindkraft til havs er lettere å svelge, men også her er det noen utfordringer – både økonomisk og miljømessig.

Kommisjonens flertall mener det bør legges til rette for økt produksjon av regulerbar vannkraft.

Men her er det begrensede muligheter, for regjeringen har forbilledlig gitt beskjed om at verneplanen for vassdrag ligger fast. Det er nemlig et bredt politisk flertall som mener at de store vannkraftutbyggingenes tid er forbi.

Potensialet ligger først og fremst i å ruste opp eksisterende vannkraftverk, blant annet ved å installere moderne og mer effektive turbiner.

På den måten får vi mer elektrisk strøm ut av hver dråpe. Dette bør være relativt ukontroversielt.

Kommisjonen sier klokelig nei til atomkraft.

Paradoksalt nok viser en fersk meningsmåling at det er flertall i den norske befolkningen for å bygge atomkraftverk. 51 prosent sier ja, mens bare 37 prosent vender tommelen ned.

Mitt viktigste argument mot atomkraft er at det ennå ikke er funnet noen god metode for å lagre det radioaktive avfallet. Dessuten vil det ta lang tid å bygge opp en norsk kompetanse på atomkraft.

Ledningsnettet for overføring av elektrisk kraft må forsterkes og gå mer på kryss og tvers i landet.

Etter min mening bør Norge bli ett strømområde med lik pris i nord og sør. I dag er landet delt inn i fem prisområder, noe som blant annet medfører at det bare er Sør-Norge som rammes hardt av prissmitten fra kontinentet.  

Olje- og energiminister Terje Aasland (Ap) innrømmer omsider at de siste utenlandskablene har ført til høyere strømpris i Norge enn det som ellers ville ha vært tilfelle.

«Utenlandskablene har gitt prissmitte. Med det vi vet i dag, er det usikkert om Stortinget ville sagt ja til dem», sa Aasland nylig til Nettavisen. Samtidig avviser ministeren at det, midt i en europeisk energikrise, er aktuelt å kutte disse kabelforbindelsene.

Det store spørsmålet er hvordan Norge kan utnytte handlingsrommet overfor EU uten å sette EØS-avtalen i spill. Norge er avhengig av å kunne importere strøm i tørrår og i andre kritiske perioder.

Energiminister Aasland medga onsdag at kommisjonen har lagt seg på et ambisiøst mål for ny kraftproduksjon.

På denne bakgrunn er det på sin plass å vise til at kommisjonen har et ris bak speilet.

Dersom målsettingen ikke oppnås, har politikerne disse tre valgene: Enten når vi ikke klimamålene, eller vi må la ny, grønn industri vike. Eller vi kan elektrifisere i henhold til alle visjoner og mål ­– og ende med kraftunderskudd og dertil hørende skyhøye strømpriser.

Det springende spørsmålet som folk flest er opptatt av er hva politikerne kan gjøre for å få strømprisen ned på mer normalt nivå – og om det i det hele tatt er mulig.

Energikommisjonens leder, Lars Sørgard, antyder at strømprisen i Norge etter hvert vil kunne komme ned på 50–60 øre per kilowattime.

Dette er et høyere nivå enn vi i flere år har vært vant til, men atskillig lavere enn den rekorddyre strømprisen vi har hatt i vinter.

Regjeringens strømstøtte har bidratt til å dempe prissjokket for vanlige husstander, men dette er jo bare et plaster på såret.

Politikerne må ta noen drastiske grep for å gi oss mer levelige strømpriser. Regjeringen burde i fjor sommer ha utvidet Energikommisjonens mandat til også å omfatte forbedringer av det europeiske markedsbaserte systemet for prisdannelse i strømmarkedet.

I stedet må vi dessverre vente på utredninger fra et nytt utvalg.

Strømsjokket er den viktigste grunnen til at velgerne vender regjeringspartiene ryggen.

Bjørn Sigurd Svingen i Fellesforbundets avdeling på Raufoss har varslet en totimers politisk streik mot de høye strømprisene 14. mars.

To dager senere starter Senterpartiets landsmøte. Finansminister og Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum bør ha noe konkret å slå i bordet innen den tid.

Statsminister og Ap-leder Jonas Gahr Støre har litt lengre tid på seg, men han må spille kortene svært godt for å unngå politisk overspenning på Ap-landsmøtet første helgen i mai.

Støre & co må i neste omgang finne stikkontakten til velgerne som i hopetall har satt seg på gjerdet eller rømt til Høyre.

Jeg tør minne velgerne om at Erna Solberg ikke har noen energipolitisk fortid å skryte av.

I så måte vil det være en kortslutning å velge Høyre.