Sigbjørn Johnsen

Tidligere finansminister (Ap)

Ina Libak

Sosionom og tidligere AUF-leder

Vi har i gjennomsnitt én time mer fritid i dag enn for 40 år siden. Fritid er tid vi bruker på det vi vil når vi ikke utfører betalt arbeid, jobber i hjemmet eller sover. Men fritida er ikke frakoblet resten av tida vår. Er arbeidet for hardt, bruker vi fritida kun til å komme oss til hektene igjen.

Dagens samfunn visker ut skillet mellom arbeid og fritid. Med hjemmekontor, e-post på telefonen og muligheten til alltid å være tilgjengelig, er det vanskeligere å sette grenser for når jobben slutter og fritida begynner. 

Økonomien vår bestemmer også hva vi har mulighet til å bruke den frie tida på. Skal barn delta i et idrettslag, må det finnes et idrettslag som passer, og som man har råd til. Kampen for gode lønns- og arbeidsvilkår og rett til en fritid med hvile og fellesskap, må derfor gå hånd i hånd.

Våre digitale skjermer spiser mer og mer av tida vår. At vi bruker skjermen så mye er ikke bare et individuelt og fritt valg, for de store multinasjonale selskapene har stor interesse av at vi bruker tiden vår der de kan tjene penger på oss.

Det kan ikke kalles frihet når tiåringer scroller i apper som er laget for å gi avhengighet, og som belønner innhold med ekstreme holdninger. En slik frihet ligger i samme gate som friheten til å kunne røyke uten aldersgrense. Vi har latt en av de arenaene der vi tilbringer mest tid, bli en frisone.

Det er ansvarsfraskrivelse fra oss som samfunn.

Vi i arbeiderbevegelsen har alltid visst at fraværet av politikk ikke er definisjonen på frihet, for da lar vi markedet og pengemakta få bestemme. Og det er akkurat det som er i ferd med å skje nå.

I idrettsklubbene blir det stadig dyrere å være med, og tallet på barn og unge som deltar i organisert idrett, er fallende. Det er få kulturtilbud å benytte seg av som ikke er kommersielle og koster penger. Natur bygges ned av hensyn til utbyggerne, ikke innbyggerne.

Og få arenaer styres mer av pengemakt enn sosiale medier, som tjener seg rike på vår usikkerhet og avhengighet, der vi scroller etter distraksjoner. Frihet er derimot å kunne bruke internett uten at noen har manipulert innholdet.

Dette er ikke et fremtidspessimistisk rop om «stopp verden, jeg vil av, men en påminning om at selv om alt rundt oss blir stadig mer digitalt, så opphører ikke menneskene å være «analoge».

Vi er fortsatt av kjøtt og blod. Språket, ordene og det fysiske møtet mellom mennesker har alltid vært og er det viktigste for kontakt og for å bygge tillit.  Avstanden mellom oss mennesker øker når sosiale medier distraherer oss.

Det er rart å tenke på at tida er verdens mest rettferdige ressurs, selv om det ikke alltid kjennes sånn: Sekunder, minutter og timer er like korte, eller like lange om en vil, for oss alle. Slik sett er tida rettferdig. Men livets lengde er forskjellig, likeledes hva vi bruker tida til.

Å ha tanker om hva fritiden kan inneholde er å føre videre tradisjonen til arbeiderbevegelsen som bygde opp idrettslag, foreninger og kor som skulle være tilgjengelige for alle.

Nå står kampen om å holde prisene nede på deltagelse i idrett og kultur, bevare naturen til rekreasjon og å verne den dyrebare tida vår fra polariserende algoritmer.

Vi må ta kampen for fritida, fordi det handler om å bygge mennesker og å bygge tilliten og fellesskapet mellom oss.

Dette gir et godt samfunn for alle.