Ebba Wergeland, forsker og spesialist i arbeidsmedisin

Den nye arbeidsministeren sier at hun står fast på arbeidslinja. Men hvilken av dem?

• Den gamle bygde på at vi helst vil forsørge oss selv, men trenger økonomisk trygghet når vi ikke klarer det.

• Den nye bygger på at de fleste trygdesøkere er arbeidssky og bare kommer seg i arbeid hvis de får dårligere stønader.

Mange som snakker varmt om arbeidslinja, har ikke fått med seg at ordet betyr noe helt annet i dag enn for 40 år siden. Den gamle arbeidslinja hadde røtter i Arbeiderpartiets kamp mot 1930-tallets fattiglover og bruken av tvang mot arbeidsløse. Den nye har røtter i fattiglovene.

Historikeren Anne-Lise Seip har beskrevet både den gamle arbeidslinja og alternativet, som var forsorgslinja:

– De som ingenting eide, måtte enten ha arbeid, eller bli forsørget av andre. Man måtte, som det gamle arbeiderkrav lød, få «arbeid eller brød». (Veiene til velferdsstaten, Gyldendal, Oslo 1994.)

Forsorgslinja gikk ut på å holde liv i folk gjennom fattighjelp. Det var ofte enklere enn å skaffe lønnsarbeid til dem som ikke var etterspurt på arbeidsmarkedet.

Arbeiderpartiet så på arbeidsløshet som et nærmest uunngåelig systemproblem under kapitalismen. Derfor måtte det bli statens ansvar å gi de arbeidsløse inntektssikring og et fullverdig liv. Men først og fremst skulle de få hjelp til selvhjelp og arbeid.

Den gamle arbeidslinja overlever fortsatt i formålsparagrafen til Folketrygdloven (§1-1). Den sier at formålet er å gi økonomisk trygghet hvis arbeidsinntekten faller bort, bidra til utjevning av inntekt og levevilkår, og gi hjelp til selvhjelp «med sikte på at den enkelte skal kunne forsørge seg selv og klare seg selv best mulig til daglig».

Da Folketrygden ble vedtatt i 1966, gikk politikerne ut fra at folk flest ønsket å forsørge seg selv. De som ikke fikk arbeid eller ikke kunne arbeide, skulle være sikret økonomisk trygghet som andre.

Formålsparagrafen står der fortsatt, men resten av folketrygdloven er omskrevet og tilpasset den nye arbeidslinja som gjelder i dag. Det har gått hardt utover viktige ordninger som sykelønn, uføretrygd, dagpenger og alderstrygd.

På 1990-tallet endret Arbeiderpartiet syn på arbeidsløshet og dem som, uansett årsak, var uten arbeid. De fulgte etter resten av Vest-Europa og USA. Et nytt menneskesyn invaderte sosialpolitikken.

Det var en forestilling lånt fra økonomiske teorier, om at menneskene lever for å maksimere økonomisk egennytte. Det betyr at de enkelt kan stimuleres eller tvinges til arbeid ved å straffe arbeidsløshet med økonomisk utrygghet. De nye «ledende ekspertene» trodde ikke at trygdesøkere ønsket å forsørge seg selv.

Mange har gitt Høyre og Fremskrittspartiet skylda for den nye arbeidslinja. Men det var faktisk Gro Harlem Brundtlands og Jens Stoltenbergs regjeringer som innførte den til Norge.

De kalte det å videreutvikle den gamle arbeidslinja «ved at velferdsordningene i størst mulig grad skal motivere til arbeid», som det står i Velferdsmeldingen (St. meld. nr. 35 (1994—95)). «Trygdepolitikken skal være slik at arbeid blir førstevalget», sa sosialminister Hill Marta Solberg da hun la fram meldingen.

Det underliggende budskapet var at trygdesøkerne normalt ikke hadde arbeid som førstevalg.

Den nye arbeidslinja ser ikke arbeidsløshet som en systemfeil, men legger ansvaret på den enkelte. Den bygger på at det er viljen, mer enn evnen, som svikter. Skammen ved å være arbeidsløs er tilbake.

Før snakket overklassen om manglende arbeidsmoral. Nå heter det manglende motivasjon.

I 2006 sa arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen at langtids sosialhjelpsmottakere måtte lære seg å stå opp om morran. Samme år laget Høgskolen i Oslo en studie som viste at bare halvparten av langtidsmottakerne hadde fullført grunnskole, og de fleste hadde dårlig fysisk eller psykisk helse, rusproblemer eller smerter.

Forskerne konkluderte akademisk med at Hanssens oppfordring hadde «begrenset verdi overfor dagens langtidsmottakere». (Funksjonsevnestudien. HiO rapport 2006.)

Nav ble etablert for å styrke den nye arbeidslinja. I ekspertutredningen fra 2004 som lå til grunn for etableringen, står det:

– Stønadsnivået bør samlet sett alltid være lavere enn det den enkelte kan få i inntektsgivende arbeid (NOU 2004: 13 En ny arbeids- og velferdsforvaltning, s.131).

Arbeiderpartiets arbeidsminister Hanne Bjurstrøm sa noe liknende da hun i 2011 presenterte regjeringens fattigdoms-bekjempelse:

– Det første [prinsippet] er at de økonomiske stønadene personen mottar skal være lavere enn de laveste lønningene i arbeidsmarkedet. (Klassekampen 4. april 2011).

Historikerne kaller dette for «Prinsippet om lavere attraktivitet (lower eligibility)». Det ble visstnok først formulert i England der det styrte fattighjelpen gjennom 1800-tallet:

– Den første og viktigste av alle betingelser, […] er at hans [den understøttedes] stilling […] ikke skal være så attraktiv som stillingen til den uavhengige arbeider av den laveste klasse. (Poor Law Commisioners Report, London 1834.)

Hva i all verden fikk Arbeiderpartiet til tro at dette prinsippet burde styre sosialpolitikken i Norge nesten to hundre år seinere?

I høst skal Tonje Brennas departement legge fram en stortingsmelding om hvordan den nye alderspensjonen virker. Den er tilpasset den nye arbeidslinja. Den belønner dem som kan stå lenge i arbeid, og straffer dem som ikke kan det.

Rapporten fra Pensjonsutvalget til regjeringen (NOU 2022:7) viser at pensjonsreformen «virker etter hensikten»: staten sparer, og noen står lenger i arbeid.

Men hvem betaler? Det er de med dårligst helse eller lavest utdanning, og de som er i yrker med lav forventet levealder, som øker yrkesaktiviteten mest. Takket være arbeidslinja risikerer mange av dem elendig pensjon. Derfor tøyer mange strikken på bekostning av helsa.

Tonje Brenna kan velge å stå fast på dagens arbeidslinje med røtter i gammel overklassetenkning. Eller hun kan hjelpe partiet å finne tilbake til den opprinnelige arbeidslinja.

Det ville være godt for mange.

Tonje Brenna svarer: Nei, arbeidslinja bygger ikke på at trygdesøkere er arbeidssky