Steffen Hornemann, masterstudent

De siste årene har matleveringstjenester blitt en integrert del av bybildet. Samtidig er budene ofte underbetalt, undervurdert og utsatt for trafikkulykker, ubehagelige værforhold og trakassering.

Hva har dette å si om synlighet og kontroll under den såkalte gigøkonomien, der mindre oppgaver tildeles av plattformer som Wolt og Foodora?

Matbudenes synlighet er litt av et paradoks. På den ene siden medfører synlighet økt kontroll og sårbarhet. På den andre siden kan selve synligheten styrke og trygge arbeidere.

Generelt sett er det ofte de av oss som ikke er synlige som får minst oppmerksomhet og verdighet. De rengjør kontorene våre om natten, tar seg av de syke og gamle bak institusjonelle murer, eller vedlikeholder kloakker.

Ofte vet vi ikke engang om den menneskelige innsatsen som trengs for å opprettholde infrastrukturene vi bruker hver eneste dag.

Når det gjelder matleveringsplattformer som Foodora og Wolt er det budene som holder systemet i gang. Ja, systemet er basert på digital teknologi. Men bak appen står et mannskap (og de fleste er faktisk menn) av fargerikt kledde bud som plukker opp mat på restaurant og sykler eller kjører til kundene. Det er de rosa og lyseblåe jakker, t-skjorter og kubiske bagger som gjør dem så synlige.

Og dette opplevde jeg selv da jeg jobbet som sykkelbud i Oslo som en del av masteroppgaven min. Som student i sosialantropologi var jeg på feltarbeid i et halvt år for å forske på budenes opplevelser av jobben, teknologi, og byen.

Før mitt første skift fikk jeg utdelt klær og utstyr i selskapets farger. Og dette er ikke bare for å holde maten varm og budene tørre. Det gjør arbeidere også umiddelbart identifiserbare. Utstyret knytter sammen en idé – «matbud» - og en synlig gjenstand – «neonfarget jakke». Folk på gata må ikke gjette for å identifisere arbeidere som Foodora-bud.

Selskapet ønsker tilsynelatende at arbeiderne skal være klar over dette. To kvinnelige bud fortalte meg at klærne ikke engang passer dem siden de er laget for menn. Gjennom uniformen prøver plattformselskapet bokstavelig å gjøre budene til «uniforme», altså ensartete, arbeidere.

Uniformen gjør ikke bare budene til syklende plakatsøyler. Den gjør dem også lett gjenkjennelige. Budene blir synlige i øynene til restaurantansatte og kunder, for eksempel. Når de går inn på en restaurant, så vet de som jobber der at budene kommer for å hente mat. På samme måte kan kundene lett identifisere budene på gardsplasser og i trappeoppganger når arbeidere sliter med å finne veien fram til kundene.

Men budene kan ikke lett slippe unna den synligheten. Det viser at synlighet også innebærer kontroll, særlig fordi budene er bevisste over dette. En av kollegaene mine sa at hun faktisk hatet klærne hver gang hun tok dem på seg. Da jeg var ute på jobb følte jeg meg ofte selvbevisst i de neonfargede klærne.

Men andre jeg snakket med satset på å ta opp plass for å gjøre deres arbeid mer menneskelig. Bruk av synlige klær lar også budene gjenkjenne hverandre, komme i kontakt og utveksle informasjon. Gjenkjennelse og kontroll fungerer ikke utelukkende i selskapets interesse.

I andre situasjoner prøver selskapene å gjøre budene mindre synlige. Da jeg begynte jobben fikk jeg beskjed om å ta minst mulig plass når jeg plukker opp en bestilling på restaurant. En av kollegaene fortalte meg hvor dårlig det ser ut for en restaurant når ti bud står foran døra. Han er altså veldig bevisst på sin synlighet. Uniformens kontrollerende funksjon er internalisert.

Samtidig er det ikke alltid sånn at arbeideres synlighet fører til kontroll og utsettelse. Et eksempel er den såkalte rosastreiken i 2019 da Foodora-bud gikk til streik for bedre arbeidsforhold og lønn. Da var de på gatene i sine uniformer og vendte tilbake blikket. De tilegnet seg sin synlighet i arbeidskampen. Budene laget til og med sine egne rosa t-skjorter med «rosastreik»-print på. På den måten gjorde de Oslos innbyggere også oppmerksom på deres manglende arbeidsforhold.

Et annet eksempel er arbeidere som har på seg deler av uniformer fra konkurrende matleveringsselskaper. De bruker, for eksempel, den lyseblåe Wolt-jakken mens de bærer en rosa Foodora-bag. Kontroll gjennom synlighet kan delvis unngås og undergrave selskapenes markedsførings- og kontrollmekanismer.

Ikke enhver handling der arbeidere ser bort fra selskapenes instrukser om bruk av klær og utstyr er en bevisst motstandshandling. Men det viser hvor kompleks og avslørende et tilsynelatende banalt emne som arbeidsuniformer egentlig er.

Budene er verken alltid fullt synlige eller usynlige. Dessuten fører deres synlighet verken til en totaliserende opplevelse av kontroll, eller forårsaker universell motstand. Vi ser at arbeidernes synlighet er ambivalent på to måter: For det første har ulike aktører ulike, og ofte motsatte, interesser for budenes synlighet. For det andre lykkes ikke alltid matleveringsselskapene med å kontrollere arbeidernes synlighet.

Men hvorfor burde vi som byfolk, konsumenter eller trafikanter egentlig bry oss om matbudenes synlighet? Lukker vi våre egne øyne for deres iøynefallende tilstedeværelse? Hvorvidt er vi medskyldige i å gjøre dem usynlige og kontrollere dem?

Som brukere av matleveringsplattformer er det lett å glemme personer bak tjenesten: Vi trykker noen knapper i appen og så dukker maten magisk opp foran døra vår. Det er komfortabelt, men det betyr også at vi deltar i å gjøre det krevende arbeidet budene utfører usynlig. Til en viss grad er det naturlig.

Vi kan ikke alltid tenke på alle arbeidere bak infrastrukturene vi bruker daglig. Men når vi ser gjennom fingrene med prekære arbeidsforhold og underbetaling, er det problematisk.

Det at matbud er synlige, betyr ikke nødvendigvis at de er sett.

Mye lest: – Jeg hadde ikke råd til å være syk, forteller Foodora-bud Vrajesh