Kathy Lie

Skal tryggheten din avhenge av hvor du bor, hvor god kommuneøkonomien er, eller hvilke lokale prioriteringer som tilfeldigvis gjøres det året du blir syk?

Det er det vi risikerer dersom regjeringen gjør alvor av planene om å fjerne de lovfestede kompetansekravene i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Jeg mener vi må holde fast ved prinsippet om at alle innbyggere skal møte kvalifisert helsepersonell, uansett postnummer og privat økonomi. Å gi opp ambisjonene om likeverdige tjenester over hele landet er, slik jeg ser det, ikke et alternativ.

Knusende fra Riksrevisjonen

Det er vanskelig å forstå regjeringens timing i denne saken. Akkurat nå er det veldig tydelig at de kommunale tjenestene er under hardt press.

Riksrevisjonen har levert knusende rapporter om hvordan eldre faller mellom stolene i møte med helsevesenet. Eldre pasienter opplever svikt i overgangene mellom tjenester. Kommunene strever med kapasitet og bemanning.

Når det gjelder psykisk helse for barn og unge er bildet også alvorlig: Hjelpen kommer for sent, forebyggingen er for svak, og forskjellene mellom kommuner er store.

Fellesnevneren er at nødvendig kompetanse mangler.

Avsporing fra Skjæran

For litt siden var jeg i debatt på Dagsnytt 18 med kommunalminister Skjæran. Han mente at det å fjerne kompetansekravene handler om mindre detaljstyring. Det er, med respekt å melde, en avsporing.

Ingen på Stortinget sitter og bestemmer hvordan kommunene skal organisere hjemmetjenesten på Kongsberg, eller hvilke turnuser som skal gå opp på sykehjem i Lier eller hjemmetjenesten i Drammen.

Det finnes heller ingen nasjonal bemanningsnorm som sier at kommunene må ha så og så mange helsefagarbeidere eller sykepleiere per pasient. Dette bestemmer kommunene helt selv.

Kompetansekravene sier ganske enkelt at innbyggerne skal møte kvalifisert helsepersonell når de trenger det, enten det gjelder sykepleiere, helsesykepleiere, jordmødre, leger eller fysioterapeuter.

Det er ikke et byråkratisk påfunn. Det er en minimumsgaranti for trygghet og kvalitet.

Kommunalministeren prøver også å skyve fortvilte kommunepolitikere foran seg. Ingen har hevdet at dette er deres skyld. De står i brutale prioriteringer når budsjettene presses.

Vi vet hva som ofte taper først: forebyggende tjenester, skolehelsetjenesten, helsestasjoner og jordmortilbud.

I samme åndedrag hevdet Skjæran også at lovkravene er overflødige fordi kommunene «uansett vil ansette fagfolk».

Det er et litt merkelig argument. Hvis det var tilfelle, ville jo ikke lovkravene vært noen utfordring å snakke om?

Vi vet hva som må gjøres

Alle som følger norsk helsepolitikk, vet hva som må gjøres for å møte bemanningskrisen.

Løsningen på utfordringene i botilbud, sykehjem og hjemmetjenester er flere utdanningsplasser, faste, hele stillinger, bedre arbeidsvilkår, sterkere fagmiljøer og en kommuneøkonomi som faktisk gjør det mulig å ansette folk.

Dersom kommunene får signal om at helsekompetanse blir mindre viktig, risikerer vi å gjøre fagmiljøene svakere og yrkene mindre attraktive. Det vil gjøre rekrutteringsproblemene større, ikke mindre.

Fjerning av kompetansekravene er lite annet enn en avsporing. Når kvaliteten og pasientsikkerheten allerede er under press, må man ikke svekke kravene til nødvendig helsekompetanse i kommunene.

Det er forskjell på tydelige nasjonale krav og detaljstyring. Jeg er også for det kommunale sjølstyret, men det betyr ikke at vi ikke skal la alle krav fare.

Om vi satser ordentlig på kompetanseutvikling, på sterkere fellesskapsløsninger og bedre rammevilkår, så kommer disse kravene heller ikke til å være noe problem.