Martine Skog Skulstad

De siste årene har skapt overskrifter som «Norge har ikke lenger verdens beste kriminalomsorg», «en kriminalomsorg med kniven på strupen», og «kriminalomsorgen er bare sorgen».

Etaten har vært utsatt for budsjettkutt og nedbemanning.

Politiske prioriteringer, fremvekst av komplekse kriminelle grupper, sykere innsatte og økt bruk av fotlenke har ført til en mer krevende hverdag for både ansatte og innsatte.

Rambøll-rapporten fra 2023 dokumenterte hvordan norske fengselsbetjenter utsettes for store psykiske belastninger, inkludert vold og trusler.

Ressursene er få, ansatte slutter, og arbeidshverdagen til de som blir igjen, blir stadig tøffere.

Samtidig peker både Sivilombudet og FNs torturkomité på at innsatte rammes hardt: med mer isolasjon, færre aktiviteter og mindre menneskelig kontakt.

Bakgrunnen for dette innlegget er et arrangement på Kriminologikonferansen 2025, arrangert av Universitetet i Oslo, under temaet «Norsk kriminalomsorg ved et veiskille».

Her deltok forskerne Katrine Antonsen, Pernille Nyvoll og Martine Skog Skulstad, etterfulgt av en panelsamtale ledet av Berit Johnsen (KRUS), med Farukh Qureshi (Arbeiderpartiet), Johan Lothe (Wayback) og Helga Fastrup Ervik (Sivilombudets forebyggingsenhet).

Paneldeltakerne, med solid erfaring fra ulike deler av kriminalomsorgen, var samstemte: Kriminalomsorgen står i en alvorlig krise – en krise den ikke kan løse alene.

Johnsen påpekte hvordan man har blitt mer opptatt av begrensninger og innsparinger enn muligheter.

Lothe løftet frem behovet for stabile midler og kontinuitet slik at det gode arbeidet som faktisk finnes, kan få rom til å vokse.

Qureshi understreket hvor dramatisk arbeidsvilkårene har forverret seg det siste tiåret: «Det er en grense for hvor mye man kan løpe.»

Debatt: Fengselsbetjenter rømmer yrket – og få vil tilbake

Sivilombudet har i løpet av seks år sendt to særskilte meldinger til Stortinget om situasjonen i norske fengsler – deres sterkeste virkemiddel. Likevel uteblir både ressurser og politisk vilje, og situasjonen forverres.

Kompetente ansatte slutter, isolasjon øker, og noen av samfunnet mest sårbare blir ikke ivaretatt. Dette har i flere tilfeller ført til brudd på menneskerettighetene.

Ervik fortalte at innsatte ofte holdes innelåst i timevis uten at det er begrunnet i egen atferd – og at deres anbefaling om minst åtte timer utlåsing fortsatt ikke er blitt hørt. Resultatet er at mange blir soningsskadet.

Skog Skulstads forskning – den første om frivillig turnover i norsk kriminalomsorg siden 1980-tallet – viser at mangelen på ressurser setter i gang en vond sirkel: dårligere arbeidsvilkår fører til høy turnover, lavere kompetanse og økt belastning på gjenværende ansatte.

At hele 264 fengselsbetjenter sluttet mellom 2023 og 2024 – flesteparten i alderen 25–44 år – er alvorlig. Mange trekker frem frustrasjonen over at det ikke lenger er tid til tilbakeførings- og miljøarbeid som en viktig grunn til at de gir seg.

Dersom utviklingen fortsetter, risikerer vi flere menneskerettighetsbrudd, enda mer isolasjon, og innsatte som løslates i dårligere forfatning enn da de ble fengslet – med store konsekvenser for både dem og samfunnet.

Dette innlegget er på mange måter et siste nødskrik. Vi trenger handling – og vi trenger den nå.

Det handler om ressurser, men også om en grunnleggende vilje til å se kriminalomsorg som mer enn bare straff. En god kriminalomsorg krever tid, menneskelig nærvær og trygge ansatte.

Bare da kan vi gi en straff som faktisk endrer – ikke bare på papiret, men i praksis.

Medforfattere av dette innlegget er:

• Katrine Antonsen, doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Oslo

• Pernille Nyvoll, doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Oslo

• Berit Johnsen, prorektor i forskning ved Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter (KRUS)

• Johan Lothe, daglig leder i Wayback Oslo, Stiftelsen livet etter soning

• Farukh Qureshi, tidligere tillitsvalgt i kriminalomsorgen og bystyrerepresentant).