Martine Skog Skulstad

Jurist og masterstudent i rettsvitenskap og kriminologi, Universitetet i Oslo

Dette spørsmålet var utgangspunktet for min masteroppgave, der jeg intervjuet tidligere betjenter for å forstå hva som driver dem bort – og hva som eventuelt kunne fått dem til å vende tilbake.

Funnene var nedslående, men dessverre ikke overraskende.

Tall fra Kriminalomsorgsdirektoratet viser at hele 264 fengselsbetjenter forlot etaten mellom 2023 og 2024. Mange av disse var unge og relativt nyutdannede.

Vi har lenge hørt om en kriminalomsorg i krise: høyt sykefravær, økende belastning på ansatte og et system som sliter med å oppfylle de grunnleggende menneskerettighetene for innsatte.

Når det ikke er nok ansatte på jobb, rakner hele strukturen. Et alvorlig eksempel er Ringerike fengsel, som nylig måtte stenge deler av driften – på grunn av fare for liv og helse, ifølge verneombudet.

Idealer møter virkeligheten

Et tydelig funn i min forskning var at det er et stort gap mellom utdanning og praksis. På KRUS (Kriminalomsorgens utdanningssenter) formidles det et ideal om meningsfullt miljøarbeid, tett oppfølging av innsatte og arbeid med rehabilitering og tilbakeføring til samfunnet.

Men når nyutdannede møter virkeligheten i fengslene, blir dette idealet raskt knust.

De beskrev en arbeidshverdag preget av underbemanning, rutinepreget vakthold og mangel på tid og rom til nettopp det arbeidet som motiverte dem i utgangspunktet.

Mange opplevde arbeidet som monotont, og dette førte til både psykisk og fysisk belastning.

Kritikk av ledelsen

Det mest urovekkende funnet var likevel hvor gjennomgående kritikken av ledelsen var.

Nesten samtlige informanter beskrev manglende støtte, liten forståelse og fravær av anerkjennelse fra lederne. Enkelte hadde sluttet direkte som følge av dårlig ledelse.

Det mest alvorlige: Ingen av dem som oppga ledelse som del av årsaken til oppsigelse, ønsker å returnere til kriminalomsorgen. Dette bør være et alvorlig varsko.

Hva vektlegges når ledere ansettes i kriminalomsorgen? Er det erfaring og faglighet, eller kun ansiennitet? Når kritikken er så bredt forankret, er det åpenbart at noe ikke stemmer.

Debatt: Ringerike fengsel undergraver problemet ved å være tilbake i «normaldrift»

Ressurskrise i spiral

Mangel på ressurser og bemanning preget alle samtalene jeg hadde. Informantene beskrev frustrasjon over ikke å få gjort jobben de egentlig var utdannet og motivert for.

Presset førte til utbrenthet og lav mestringsfølelse. Det er lett å peke på lav lønn som årsak til høy turnover – og ja, lønnen er lav – men det var langt fra hovedårsaken.

Det som tynget mest, var den konstante konflikten mellom idealene og den brutale realiteten. Mange kjente på samvittighetsstress og et etisk dilemma i møte med en arbeidshverdag de ikke kjente seg igjen i.

Det mest nedslående funnet? Seks av ti ønsket ikke å svare på hva som skulle til for å vende tilbake til kriminalomsorgen.

De hadde fått et så dårlig og forsuret inntrykk at de ikke en gang ville vurdere det. Flertallet ville heller ikke anbefale yrket videre.

Aktuelt: Roar hørte kollegaene rope om hjelp: – Flaks at betjenten overlevde

Et system i fritt fall?

Kriminalomsorgen står midt i en negativ spiral.

Manglende ressurser fører til høy belastning, dårligere arbeidsmiljø og lavere trivsel. Det fører til høy turnover, som igjen svekker kompetansen, øker presset på gjenværende ansatte – og gjør rekruttering vanskeligere. Krisen avler en større krise.

Dersom vi ønsker en kriminalomsorg som faktisk fungerer, må vi starte med å ta vare på de ansatte.

Det er de som skal skape trygghet, ivareta rettssikkerhet og bidra til at innsatte får en reell mulighet til tilbakeføring. Da må de selv oppleve trygghet, støtte og mening i jobben.

I dag er det altfor mange som opplever det motsatte.