Hanna Gitmark

Nestleder i Tankesmien Agenda

Andelen som eier egen bolig i landet vårt, har krympet. Færre unge kjøper bolig. Stadig færre sykepleiere og fagarbeidere har råd til å bo der de jobber. Historiene fra et dyrt og utrygt leiemarked er mange.

Ikke rart en stor andel ungdom og unge voksne ser mørkt på framtida, og ikke tror generasjonen deres vil få det bedre enn den forrige. Og det er kanskje heller ikke så rart, det flere studier nå finner; at stigende boligpriser er en viktig forklaring for økende støtte til høyrepopulisme – også i Norge.

Når man ikke får sine grunnleggende behov møtt, er det lett å føle seg sett og hørt av partier som har mistillit til etablerte partier og myndighetene.

I en 2023-undersøkelsen blant velgere i OECD-land, topper boligpolitikken hva velgere er misfornøyd med. Og i Norge er vi mest misfornøyde i Norden. Som boligaktivist Sigrid Elise Høeg sier det: når du ser verden brenne fra en liten drittleilighet kan man miste troen på demokratiet.

Det er til å miste nattesøvnen av. Men det er tross alt mandag, så la oss snu problemstillingen på hodet: Hvis politikerne klarer å finne gode løsninger på problemet, er det et stort potensial for at en hel generasjon ser lysere på livet og fremtiden. Det ligger dessuten et enormt potensial for økt oppslutning blant partiene som faktisk klarer tilby velgerne gode løsninger i boligpolitikken.

Så hva skal vi gjøre? Vi bør se til historien. Etterkrigstidens boligpolitikk var en suksess.

Det offentlige boligpolitiske apparatet i tiårene etter krigen avskaffet den verste bolignøden. Satsingen på eierlinja fikk resultater. Andelen boligeiere i landet vokste fra 51 prosent i 1945 til 77 prosent i 2001. Fra 1945 til 1990 falt andelen leieboere i hovedstaden fra 77 til 24 prosent.

Politikken bestod av sosiale nyvinninger som etablering av Husbanken, utstrakt samarbeid med boligkooperasjonene og en offensiv tomtepolitikk. Og ikke minst; en kraftig satsing på bygging.

Mellom 1945 og 1965 ble det bygget over 500.000 boliger. Det var imidlertid fremdeles boligmangel. Valgkampen i 1965 stod i boligbyggingens tegn. De borgerlige partiene Høyre, Senterpartiet og Venstre, med Helge Seip i spissen, lovet 40.000 boliger og overbød Arbeiderpartiet i en av sakene som hadde vært partiets varemerke i hele etterkrigstida.

Så viktig var boligsaken for folk at Aftenposten mente det sterke engasjementet for boligpolitikken bidro til de borgerliges valgseier.

Det er få tegn til at partiene i sentrum-venstre husker utfallet av valgkampen i 1965. Bygging som svar på boligkrisa, er ikke det venstresiden setter øverst på lista over tiltak for et sunnere og mer rettferdig boligmarked i dag.

På 60 år har selvsagt boligutfordringene – og konteksten rundt dem – forandret seg dramatisk. Men økt boligbygging som en avgjørende løsning i boligpolitikken er fremdeles et viktig svar.

Dessuten gir økt satsing på tilbudssiden i boligsektoren, altså det enkle faktum at vi må bygge flere boliger, en rekke andre positive effekter, som økt sysselsetting i byggebransjen – også dét en sak som er viktig for partiene på venstresiden.

Kanskje er noe i endring? Det er offensivt og spennende når Arbeiderpartiets programkomité nå lanserer forslag over samme lest, og lover 130.000 nye boliger den neste stortingsperioden. Da Kamala Harris lanserte sin økonomiske plan for noen uker siden, stod bolig høyt på arenaen. Og løsningen? Økt byggetakt.

Hele tre millioner boliger skal bygges i USA de neste fire årene dersom Harris vinner. Obamas tale på Demokratenes landsmøte i august startet også med en bønn om politiske grep for økt boligbygging.

Kronikk: Dagens boligpolitikk er verken god for dem innenfor eller utenfor boligmarkedet

Arbeiderpartiets mål er hårete. Og det er selvsagt stor fallhøyde med et måltall som enkelt lar seg evaluere. For å få det til, må mange steiner snus. Utbyggerne må ta større ansvar. De må bygge der de faktisk har fått ferdigregulert en tomt. De må ikke trenere planprosesser.

Så må myndighetene også luke i egne bed. De må fjerne flaskehalser, koordinere innsigelsesprosessene sine bedre og vurdere gulrøtter, som premiering av innovative boligprosjekter, i form av raskere saksbehandling.

Høyresidens ensidige fokus på bygging er imidlertid heller ikke løsningen. Vi må ha flere tanker i hodet samtidig. Dersom det ikke bygges nok boliger, øker prisene. Men økt bygging alene fører ikke nødvendigvis til at fordelingen av bolig blir jevnere. Grunnen er enkel: Dersom tilbudssiden økes, kan det like gjerne føre til at de som allerede eier boliger i markedet, investerer mer.

Vi må derfor gjøre flere ting parallelt. I dag fungerer skattesystemet for bolig som omvendt Robin Hood-politikk, og bidrar både til skjev fordeling og til å drive prisene opp.

Her trengs det en reform. Vi må også utvikle nye boligmodeller, både tilpasset klima- og naturutfordringer, endringer i demografi og dem som ikke har en fordeldrebank i ryggen. Da trengs mer støtte, gjerne i form av et mer offensivt mandat for Husbanken.

Når vi har fikset byggeproblemet, venter et annet. For vi trenger også en ny politikk for leiesektoren. Omtrent en million nordmenn leier i dag bolig. De bør også kunne leve gode og trygge liv.