Hannah Gitmark

Nestleder i Tankesmien Agenda

Glem jobben, ferien, barna. Glem tidsklemma. Glem været. Vi nordmenn elsker å snakke om hus og hjem: Boligmarked. Boligoppussing. Boliglån. Boliglånsrente. Boligkjøp. Boligsalg. Boligfrustrasjoner. Boligdrømmer. Boligangst.

Det er ikke så rart. For de fleste er boligen noe langt mer enn bare en bygning som kjennetegnes ved egen inngangsdør, slik Wikipedia definerer den. Et hjem gir frihet og trygghet. Det gir rammen for å leve et «verdig liv», slik det er slått fast i flere rapporter.

I dag er denne rammen langt fra trygg for alle. Boligmarkedet er blitt en driver for forskjeller. Eierandelen blant unge går ned. Stadig færre fagarbeidere har råd til bolig i nærheten av der de jobber. Andelen som leier, øker. Det er ikke tilfeldig hvem som leier; de lavest lønte og de minst formuende.

Undersøkelser Forbrukerrådet har gjort, viser at skillet mellom de som eier og de som leier er den mest fremtredende faktoren i det som kjennetegner økonomisk sårbare forbrukere. Nesten halvparten av de mest økonomisk sårbare forbrukerne leier bolig. I befolkningen totalt er én av seks i denne gruppa.

Noe må gjøres. Men hva?

Boligmarkedet styres ikke primært av boligpolitiske virkemidler, men av andre deler av den økonomiske politikken: Skatte- og pengepolitikk, finansmarkedsreguleringer, renteendringer og inflasjon er eksempler. Boligsektoren er med andre ord et krevende politikkområde. Utfordringen er at denne forklaringen lenge har blitt en hvilepute for å ikke gjøre noe.

Nå ser det imidlertid ut til at politikken gjør et comeback i boligsektoren.

For det første: Rett over sommerferien er det høringsfrist på et forslag fra regjeringen om å la kommunene regulere disposisjonsform på nye boliger, tillegg til muligheten til å stille krav om at en andel av nye boliger skal tilbys gjennom alternative etableringsmodeller. Det kan høres teknisk og kjedelig ut. Men det kan få stor effekt.

Plan- og bygningsloven er det viktigste redskapet kommunene har for å påvirke boligbyggingen. Den ble for kort tid siden grundig evaluert. Forskerne pekte nettopp på at norske kommuner må få større mulighet til å bestemme hva som skal bygges når de regulerer tomter, slik mange andre land har i langt større grad. For eksempel at de kan kreve at rimelige boliger eller leie-til-eie-boliger inngår i kommersielle utbyggeres prosjekter.

I dag kan de bare gjøre det når de selv eier tomta det skal bygges på. Mange norske kommuner har imidlertid begrensede tomtereserver. Denne endringen er derfor viktig.

For det andre: Regjeringen har også hatt på høring et forslag om endringer i den såkalte borettslagsloven og eierseksjonsloven, for å legge bedre til rette for nye boligkjøpsmodeller – altså tilbud som er en mellomting mellom å leie og eie. Vi har sett flere slike nye tilbud de senere årene, både i regi av boligbyggelag og kommersielle utbyggere.

Det kan gi flere en vei inn i boligmarkedet. Det er imidlertid viktig at slike nye modeller er gode for forbrukerne, og ikke er utformet slik at nye boligeiere løper stor risiko.

For det tredje: I arbeidet med revidert budsjett denne våren kom det flere vedtak som er godt nytt for boligsektoren.

Utlånsrammene til Husbanken styrkes med tre milliarder kroner, og det er bevilget betydelige økninger av lån og tilskudd til flere studentboliger, i tillegg til at bostøtten er økt.

Det mest offensive grepet fra budsjettenigheten med SV i vår er løftet for å ivareta alle dem som står utenfor boligmarkedet. Budsjettpartnerne slår fast at forslaget om en ny husleielov, som ble klart i vinter og etter hvert skal sendes på høring, skal strammes ytterligere til for å sikre norske leietakere.

De er enige om at det skal inkludere tre viktige elementer; en ufravikelig oppsigelsesrett, en rett for leieren til å forlenge en tidsbestemt leieavtale når den løper ut og en hovedregel om at husleieavtaler ikke skal være tidsbestemte.

Kronikk: Hvorfor er det alltid arbeidsfolk med boliglån som må ta en for laget?

Eierlinja – norsk boligpolitikks hellige gral – har noen fordeler. Men den har også ført til at leiesektoren i svært mange tiår er blitt stemoderlig behandlet.

Det er ikke snakk om en liten håndfull nordmenn. I dag leier nesten én million av oss. De betaler i snitt mer i månedlige kostnader enn de som eier. Slik blir det enda vanskeligere å legge seg opp egenkapital til å kunne kjøpe seg egen bolig.

I tillegg er boligene på det private leiemarkedet ofte av dårligere kvalitet enn eierboligene, og mange opplever diskriminering og ulovlig behandling, slik både grundige undersøkelser fra Forbrukerrådet og kampanjer som #mindrittleilighet viser sjokkerende mange eksempler på.

Å styrke leietakeres rettigheter innebærer ikke å ta avskjed til eierlinja, men å ta politisk ansvar for å sørge for gode boforhold også for dem som ikke eier.

Disse tiltakene viser at politikerne kan styre boligmarkedet når de vil. Markedet kan være en god tjener, men er utvilsomt en dårlig herre.

Med sine nye boligpolitiske virkemidler viser regjeringen i større grad hvem som bestemmer.

Aktuelt: Nå kan det bli lettere å få seg bolig