Kari Kristensen, kommentator i Dagsavisen

Dagens unge generasjon har ikke opplevd noe annet enn boligmarked. Men ordet boligpolitikk var en gang en sentral del av ­velferds­politikken på lik linje med helse, utdanning og arbeidsrettigheter.

Det er nærmest utenkelig å se for seg i dag et samfunn hvor det er normalt for en småbarnsfamilie å leie bolig, men slik var det altså for femti år siden i dette landet.

Her forleden leste jeg om Martine, som hadde kjøpt seg leilighet på Frogner for 2,45 millioner kroner. Leiligheten var 15 kvadratmeter stor. En kvadratmeter for 163.000 kroner der altså. Én kvadratmeter for halvparten av en uføretrygd.

En av naboene hennes på Frogner kjøpte en mindre leilighet for 2,85 millioner kroner – som betyr en kvadratmeterpris på nær 220.000 kroner.

Skal man le eller gråte av dette? Folk med vanlig inntekt kan bare glemme å komme seg inn på boligmarkedet i Oslo – lønna deres rekker til færre enn 10 kvadratmeter, om de skal bo i nabolaget til Martine og naboen.

Og hvordan i all verden skal folk klare å spare seg opp til egenkapital, når også leiemarkedet ruinerer dem?

Det er leieboerne i Norge som bærer den tyngste børa i boligmarkedet. De betaler ned andres gjeld, mens de mister mulighet til å spare selv. Leieboerforeningen har varslet at det haster å skape en god boligpolitikk som kan komme én million leieboere til gode, fremfor utleierne.

Kvadratmeterpris på over 220.000 kroner, leiligheter på 15 kvadratmeter og rente på 4,25. Hvorfor blir vi frivillig med på å betale millioner for et liv i fangenskap?

I 2021 tok SVs finanspolitiske talsperson Kari Elisabeth Kaski til orde for en egen boligminister, og kalte samtidig boligmarkedet for en forskjellsmaskin.

Seks år tidligere foreslo Kaskis parti en nasjonal boligskatt i tillegg til den kommunale eiendomsskatten. Dette skulle gi staten en inntekt på i underkant av 4 milliarder kroner, selv med bunnfradrag på 1 million kroner og en sats på 1 promille.

Den røde tråden var: Skatte eiendom mer, og arbeid mindre.

Det ser ut til at skatteutvalget som er satt ned av finansminister Trygve Slagsvold Vedum tenker i «SV 2015-baner». Utvalget vil nemlig ha en nasjonal boligskatt, i tillegg til å redusere skatten på arbeid.

En nasjonal boligskatt som kan dra inn bortimot 5 milliarder kroner til fellesskapet, i tillegg til kommuner som vil være offensive når det kommer til sekundærboligskatt, altså en høyere skatt for boliger som man ikke bor primært selv, kan gi en ganske kraftig regulering av boligmarkedet.

Det kan også bli en start for en mer sosial boligpolitikk, med videreutvikling av Husbankens leie til eie-ordningen, hvor folk kan kjøpe seg inn i boligen de leier over tid, og en tredje boligsektor, som betyr ikke-kommersielle boliger for folk flest.

Først da kan vi så smått begynne å snakke om boligpolitikk, fremfor boligmarked igjen. Det er mulig.

«Vi må lage en nasjonal boligplan som tar tilbake kontrollen over boligmarkedet, og som tar en helhetlig styring for denne sektoren, som er så viktig i alles liv», skrev Kaski i DN i 2021.

Noe sier meg at om SV hadde fått sluppet til i regjering, så hadde vi hatt en boligminister nå. Og kanskje hadde nettopp den boligministeren vært Kari Elisabeth Kaski også.