Stein Reegård

Det å håndtere politikk som krysser landegrenser, er viktig i en internasjonalisert økonomi, men også i formingen av våre samfunn. Nå har vi både koronakrise og brexit som sjeldne «eksperimenter» å høste lærdom fra.

Både spørsmålet om innvandring og spørsmålet om Nord-Irlands grense er allerede i hovedsak avklart. Likevel vil trolig Brexit-dramaet utspille seg i lang tid framover, enten det blir «deal» eller «no deal». En slik langdryg fortsettelse er nødvendig for å finne ut av alt det EU-medlemskapet etterlater av huller i britenes forhold til omverdenen, herunder til Norge. Nå ser det ut til at vi kan handle med Nord-Irland som før, men må vente og se hva som skjer overfor britene ellers. Det avklares på varig basis først når en langsiktig handelsavtale er på plass.

Kommentar: «Mye vil bli annerledes i forholdet mellom Norge og Storbritannia», skriver forbundslederen i NNN

Ett av hovedmålene for britene i brexit var å forlate EU uten å skape nye grenser mellom Irland og den britiske delen av den irske øy, Nord-Irland. Eller internt mellom Nord-Irland og Storbritannia (England, Skotland og Wales. Som sammen med Nord-Irland utgjør det «Forende kongedømme» (UK)) selv. Det gikk lang tid før det umulige i dette ble erkjent. Et land kan ikke være både i og utenfor EU eller EØS, uten at det får praktiske konsekvenser.

Løsningen skal være uten synbar grense mellom Irland og Nord-Irland. Derimot en grense mellom Nord-Irland og Storbritannia som institusjonelt griper inn i eksport og import. Også denne forsøkes utformet diskret med mye digitalt. Som delvis alternativ til tollere blir det behov for å bruke agenter sertifisert for å ekspedere handel «enklest mulig». De skal blant annet holde styr på om varer sendt til Nord-Irland skal «lekke ut» til EU-området.

Den store forskjellen fra dagens situasjon for britene blir kanskje ikke varig toll på eksporten, men man mister det som er nøkkelen til de spesielt åpne grenser en har innad i EØS-området: Varer er i hovedsak gjensidig godkjent og velkommen til å passere grenser fordi man er innordnet EUs felles regler. Det er dette som gir næringslivet trygghet for stabil markedsadgang. Og så spares det store utgifter når land enkeltvis slipper å utvikle og kontrollere kvalitet og standarder på alle varer som er på farten over grensene.

Bare Nord-Irland får fortsette på denne måten overfor EØS-landene. Denne minidelen av UK (med 1,88 millioner innbyggere) blir fortsatt del av EUs regelverk for konkurransepolitikk og statens adferd overfor næringslivet, den såkalte statsstøtteregelen. Det er denne type EU-styring Boris Johnson misliker sterkt. Han liker nok ikke så godt høye sosiale standarder og særlig ikke at EU bestemmer dem.

Det mest spennende politiske tema er nok virkningen for spørsmålet om samling eller splittelse av den irske øya. De nye handelsreglene vil øke avstanden mellom nord-irer og Storbritannia. Det kan bety stor endring fordi handelen dem imellom nå er svært stor; større enn den Nord-Irland har med hele EU til sammen; Irland inkludert ifølge London-regjeringens analyser. En viktig faktor i bildet er at Nord-Irland fortsatt skal bruke britiske pund som valuta og ikke euro.

I Storbritannia var ønsket om mer kontrollert innvandring et viktig motiv for brexit. Fra årsskiftet blir det slutt på åpen EU-innvandring. Det blir i stedet et reguleringsregime av «gammel årgang» der det trolig:

• Ikke lenger er fri bevegelse for EU-borgere (utenom irer)

• Det er krav til arbeidstillatelse for jobb i Storbritannia

• Ellers bare familiegjenforening eller andre «spesielle» begrunnelser

Når EU aksepterer en avtale som gir særbehandling med fri bevegelse av arbeidskraft mellom Storbritannia og eksklusivt ett av EUs medlemsland (Irland), har det sin spesielle bakgrunn langt tilbake i tid. EU ville ellers aldri tillate en slik forskjellsbehandling innad i EU hvor den frie bevegelse bare skulle gjelde mellom to eller en liten gruppe av land. For eksempel at Norge skulle få avtale med EU som kunne begrense den åpne grensen til bare å gjelde Danmark og Sverige.

Bakgrunnen for den «irske særordning» er den såkalte «reiseavtalen» (CAT, The Common Travel Area fra 1922) som aldri fullt ut delte Nord-Irland og Irland. Den avtalen gir begge lands innbyggere gjensidig rett til statsborgerskap, bosetting og velferdsytelser. Irer kan reise og etablere seg ikke bare i Nord-Irland, men i Storbritannia som helhet. Briter har tilsvarende mulighet; den er ikke begrenset til Nord-Irland. Andre eksempler på nærheten særlig på den irske øya er at blant annet arbeidslivets organisasjoner kan være felles, at irer kan innvelges i det britiske parlamentet og at Nord-Irlands abortlov har lignet den Irland har hatt.

Det mest synlige utslaget av brexit kommer til å domineres av grensekaos knyttet til eksport og import. Dernest kommer politiske dramaer knyttet til ferdigstilling og forvaltning av helt nye avtaler. To praktiske hverdagsproblemer som omtales er at britene ikke lenger vil omfattes av EØS sin felles roaming på mobilen og automatisk gjensidig godkjennelse av førerkort. Vi vil nok få en leksjon i hvor kostbart det er å endre slike omfattende samarbeidsordninger.