Ørjan Takle

Bompengemotstanden vi for tiden opplever i de store byene, blir av ordningens tilhengere omtalt som gretne gamle gubbers protest. Min indignasjon er på vegne av min yrkesgruppe: bussjåførene. Vi er riktignok mange menn, men stadig flere damer. Og gjennomsnittsalderen er altfor høy. Men vi har per definisjon godt humør. Det har mange generasjoner førskole- og skoleelever uomtvistelig for full hals slått fast.

p

Nå er vi imidlertid begynt å føle oss utsatt for en sammensvergelse. En sammensvergelse med finansminister Siv Jensen i spissen. Hun har i stadig nye vedtak redusert mulighetene våre til å skrive av reiseutgifter på skatten. Hun har stått i spissen for å skattlegge oss for vår tariffestede rett til frikort for oss selv og familiene våre. Og regjeringen hun er en del av, har forgjeldet de norske bilistene med nye prosjekter for svært mange nye titalls milliarder kroner, som skal inndrives ved stadig flere og høyere bompenger. Jeg skal i det følgende forklare hvorfor vi bussjåfører føler oss spesielt utsatt.

Hovedmålet for et bredt politisk flertall er at privatbilismen må bremses. All økning i reiser i årene som kommer, skal derfor styres mot at folk går, sykler eller reiser kollektivt. Delvis økes bompengebelastningen for å tvinge folk over på et mer miljøvennlig kollektivtilbud. Og delvis går bompengene til utbygging av tidsriktige veianlegg og økt kollektivtilbud. Bussjåførene er kanskje den aller viktigste og største yrkesgruppen som muliggjør en slik målsetting. Men det finnes ikke noe kollektivtilbud for oss. Det går ingen buss vi kan følge når vi skal ta ut de første bussene om morgenen eller etter at vi har parkert de siste bussene om kvelden. Vi er henvist til privatbilismen.

Bussjåførene tilhører en yrkesgruppe som ligger hårfint over lavtlønnsgrensen i Norge. Derfor er det gjerne også slik at bussjåfører i byområder ofte bor i eldre borettslag, som ikke har lagt til rette for å lade en elbil. Heller ikke arbeidsgiverne våre har lagt til rette for elbillading.

Politikerne i fylkeskommunene bestiller busskjøring gjennom sine administrasjonsselskap på en sånn måte at svært mange bussjåfører må gå på jobb to ganger i døgnet. Mange av oss har derfor fire passeringer gjennom bommene på en vanlig arbeidsdag.

Så til tross for at det er vi bussjåfører som opprettholder alternativet til å kjøre egen bil for et stadig økende antall forhenværende privatbilister, så er vi langt på vei utestengt fra kollektivtilbudet selv. Vi er stort sett henvist til å kjøre egen bil med fossilt drivstoff. Til forskjell fra folk flest er vi dessuten tvunget til å gjøre det fire ganger daglig. Og omvendt proporsjonalt med de stigende bompengekostnadene begrenses mulighetene for å skrive av reiseutgiftene på skatten.

Og for virkelig å understreke myndighetenes takknemlighet for at vi opprettholder alternativet til privatbilismen for dem, så skattlegger de altså nå våre tariffestede frikort. Og disse frikortene er delvis skyld i at vi nesten er lavtlønte. Vi har nemlig avstått fra lønnsøkning for å få rett til frikort.

p

At vi føler oss litt utsatt, er kanskje mer et resultat av flere sammenfallende tilfeldigheter, enn av en plan om å ta akkurat oss. Men da er det jo viktig å si ifra, slik at uretten kan gjøres god igjen.

Men vi skal i hvert fall ikke ha på oss at vi er gretne. Vi er nemlig bussjåfører.