Thomas Rune, tidligere ansatt ved Behandlingssenteret Små Enheter

Sommeren 2014 ble jeg angrepet med machete av en av ungdommene på barnevernsinstitusjonen der jeg jobbet. Noen måneder senere ble en kollega av meg drept av den samme ungdommen. Siden den gang har jeg slitt psykisk, akkurat på samme måte som Anette, vernepleieren Fontene skrev om nå nylig og som ble syk etter dramatiske hendelser på jobb.

I artikkelen beskriver Anette hvor vanskelig det er å få erstatning for psykisk lidelse sammenlignet med fysiske skader. Dette kjenner jeg meg veldig igjen i. Jeg har selv lenge gått til psykolog, men jeg sliter fortsatt med hendelsen, som jeg aldri kommer til å glemme.

Anette: – Vi må passe på at ikke vold og trusler blir den nye normalen på arbeidsplassen

Har mistet livskvaliteten

Etter machete-angrepet har livet mitt blitt helt annerledes. Over fem år senere lider jeg av korttidshukommelsestap, konsentrasjonsvansker, søvnvansker, mareritt, katastrofetanker og konstant høyt stressnivå, som jeg må ta medisiner for å dempe.

Jeg har ingen sosial omgang med andre enn familien min fordi jeg synes det er ubehagelig å møte andre mennesker. Jeg ser farer overalt. Det gjør at jeg skanner omgivelsene mine for å unngå potensielle farer når jeg drar hjemmefra.

Hendelsen i 2014 har gjort at jeg ikke lenger har den samme livskvaliteten. Midt oppi det hele føler jeg meg ensom og uteglemt fordi det er enklere å få erstatning for fysiske skader enn for psykiske. En fysisk skade er lettere å se, noe som gjør det mer naturlig å spørre den skadde hvordan han eller hun har det. Det betyr likevel ikke at psykiske skader og ettervirkninger ikke skal tas på like stort alvor som fysiske.

For min egen del er det nemlig de psykiske plagene som har ødelagt mitt liv mest.

Dårlig bemannet før drapet

Tvunget til å søke ny jobb

Det finnes mye å fortelle om den forferdelige hendelsen ved avdeling Vollen, både før og etter machete-angrepet. Selv opplevde jeg det som at arbeidsgiveren vår tvang oss til å møte denne ungdommen daglig og at de ignorerte hvor redde vi var. Arbeidsgiverens rolle ved slike hendelser er å ta hånd om de ansatte. Mens arbeidsgiveren fortalte mediene at de hadde reagert helt riktig, visste vi ansatte bedre.

Etter angrepet ble turnusarbeidet tyngre, og jeg var hele tiden urolig for at det skulle skje noe med familien min mens jeg var på jobb. Jeg innså til slutt at jeg var tvunget til å søke en ny jobb. Der og da var det viktigst for meg å komme hjem til familien min hver dag.

Livet vil aldri bli det samme

Jeg fikk godkjent hendelsen som yrkesskade av Nav, men jeg har lenge kjempet for å få menerstatning. En slik erstatning ved en yrkesskade skal gi kompensasjon for varige ulemper. Nå er saken endelig anket til trygderetten, og jeg venter på endelig dom.

På avdeling Vollen fikk en arbeidshverdag preget av vold og trusler verst tenkelig konsekvens da en kollega mistet livet. Men hendelsen fikk også store konsekvenser for oss som overlevde. Livet til meg og min familie vil aldri bli det samme.

Sosionom drept ved Små Enheter

Jeg kommer til å følge med på Anettes sak med Codan forsikring når den skal opp i retten i februar. Det er viktig at vi forstår hva vold og trusler på jobb kan gjøre med en og hvilken risiko det kan ha på den fysiske og psykiske helsa.

For meg og Anette forandret i hvert fall alt seg den julinatta i 2014.

Red. anm.: Redaksjonen har valgt å anonymisere kronikkforfatteren ved å ikke bruke etternavn.