Odd Arild Viste

Barnehagen er en ekstremt effektiv virksomhet, hvor man får jobben gjort med relativt liten tilførsel av utstyr og personalressurser.

Hemmeligheten heter dugnad.

Det arbeidsgiver ikke stiller med av nødvendig utstyr, sørger du som ansatt selv for. Er det ikke nok folk på jobb, så jobber du for to.

Helt genialt for offentlige budsjetter og kommersielle eiere som liker store overskudd, men ikke like genialt for den ansatte.

Eksemplene er mange. Jeg vet ikke om en eneste barnehageeier som kompenserer de ansatte fullt ut for det de trenger av klær og skotøy for å være ute med ungene i all slags vær. De fleste baserer seg på et spleiselag. Jobben stiller med noe, og så supplerer du med resten selv.

Det kunne vært gøy å se reaksjonene hvis for eksempel politiet kjørte samme praksis. «Vi stiller med bukse og sko, men du må ta med egen jakke», liksom.

Problemet gjelder ikke bare barnehage.

I en artikkel i BA om hjemmetjenesten, viste en helsefagarbeider til kontrasten til de ansatte i driftsavdelingen, som «nærmest kan gå og hente seg de klærne de trenger», mens de ansatte i hjemmetjenesten brukte egenbetalte sko og skrapte is kledd i T-skjorte.

En Fafo-rapport fra i år viser at tilgangen til det en trenger i jobben jevnt over er langt dårligere i kvinnedominerte yrker, enn i mannsdominerte yrker.

Det samme gjelder teknisk utstyr. Selv om datamaskin er et nødvendig redskap i jobben, kan de fleste bare drømme om å ha tilgang til egen laptop. I beste fall er det delingskultur som gjelder.

Egen mobil brukes gjerne til registrering og til å ta bilder fra turer, til glede for foreldre. Det tikker gjerne også inn meldinger fra styrer via Teams gjennom dagen. Kompensasjon kan de aller fleste barnehageansatte se langt etter.

Det ser i det hele tatt ut til å ha utviklet seg en slags flau smålighet i sektoren.

Det er ikke uvanlig at de barnehageansatte betaler for kaffen sin selv, i stedet for at arbeidsgiver legger inn denne kostnaden som et helt nødvendig smøremiddel for arbeidsmiljøet. Julebordet er helst i barnehagens egne lokaler, med medbrakt drikke.

Nå er det ikke nødvendigvis et problem med billig julebord og egenfinansiert kaffe. Det er summen av alt jeg mener er problematisk, og som viser ulik verdsetting av mennesker i ulike typer jobber.

Det er ganske rart, er det ikke, at det er de som gjør de viktigste jobbene som verdsettes minst?

Jeg tror at de som jobber i barnehager og andre kvinnedominerte yrker får med seg disse forskjellene, og jeg tror det gjør noe med dem. På toppen av det hele må mange barnehageansatte jobbe i dårlige og slitne bygg, med dårlige lyd- og luftforhold.

Kommunen har en plan for rehabilitering, men det er en plan med et langt perspektiv, for å si det forsiktig.

Forskjellene gjenspeiles også i lønnen.

Barnehagelærerutdanning og fagutdanning for barnehage er dårlige økonomiske investeringer for den enkelte, både i et livslønnsperspektiv og i sammenligning med mannsdominerte jobber med tilsvarende ansvar og utdanning.

Men det som nok kjennes mest på kroppen i det daglige, er at samfunnet ikke er villig til å tilføre de personalressursene som skal til, for å få jobben gjort på en god måte. Ansatte i barnehagene er helt unisone i oppfatningen av at bemanningsnormen ikke er god nok.

Sånn sett er effektiviteten noe som har en høy kostnad, både for den enkelte og for samfunnet. Sektoren har et skyhøyt sykefravær, og en høy grad av frafall. Det er kanskje ikke å undres over at søkertallene til barnehagelærerutdanningen stuper.

Jeg er klar over at innlegg som dette heller ikke hjelper på søkertallene, men det får ikke hjelpe. Problemet må adresseres, hvis det skal bli gjort noe med. Vi må bort fra en virkelighet hvor det som kunne vært en helt fantastisk jobb, for mange rett og slett er skadelig for helsen.

Situasjonen er etter min oppfatning rett og slett ikke bærekraftig, og den erkjennelsen håper jeg at de som bevilger penger til sektoren kan ta med seg inn i det nye året.

Både barn, ansatte og foreldre fortjener bedre enn dette.

Til de som er så elskverdige at de søker seg inn i denne bransjen, vil jeg rette en oppfordring: Det holder ikke at du går inn i jobben kun med masse idealisme i bagasjen.

Det kreves også en god porsjon kampvilje.

Kommentar: «Hva er alternativet til arbeidslinja, har flere spurt. Det svaret er enkelt»

Innlegget ble først publisert i Bergensavisen, 5. januar 2023