Helle Cecilie Palmer, journalist og kommentator i Agenda Magasin

Det sitter i ryggmargen: selvsagt skal de som «gjør noe» få mer enn de som «ikke gjør noe». Eller, det skal lønne seg å jobbe. Eller, det skal ikke lønne seg å ikke jobbe. Eller, det skal straffe seg å ikke jobbe – å være syk, for eksempel. Sånn baller det på seg.

Vi har fått en debatt om arbeidslinja. Det blir for dumt å avfeie den med spørsmålet, «men skal det ikke lønne seg å jobbe?».

For det første fordi det er umulig å svare på uten å 1) forsvare den eksisterende arbeidslinja – «jo, det må jo lønne seg å jobbe», og dermed havne i den umulige situasjonen å være enig i noe man er uenig i, eller 2) svare nei, og dermed bli tatt til inntekt for å mene at «det skal lønne seg å ikke jobbe», altså legge til rette for at folk bare kan slutte å jobbe og cashe inn trygd.

Det er et spørsmål om er omtrent like vanskelig å svare på som den klassiske «Har De sluttet å slå Deres kone?». Uansett om du svarer ja eller nei, blir det feil.

Så er også spørsmålet om hvorvidt det skal lønne seg å jobbe, en avsporing fra det debatten bør handle om. For la oss bare slå fast: Det lønner seg å jobbe. Økonomisk, helsemessig og sosialt.

Debatten bør snarere handle om hvilke ord vi bruke for å snakke om folk som midlertidig eller permanent er utenfor arbeidslivet, og hvilke holdninger språket signaliserer.

Som kommentator kan jeg analysere og mene mye om mangt. Men jeg synes også det ligger til jobben å påpeke konsekvenser av politikk og politisk språk. La meg derfor få komme med et helt konkret, personlig eksempel på at arbeidslinja ser annerledes ut når den treffer deg enn når du ser den på avstand.

I desember 2017 satt jeg på galleriet i Stortingssalen og fikk arbeidslinja trykket ned i halsen av noen av landets mest sentrale politikere.

Ja, det var sånn det føltes. På dagtid var jeg hjemme med et barn som hadde vært alvorlig syk. Jeg mottok noe som het pleiepenger, fordi jeg ikke kunne være i jobb. Ungen min trengte meg.

Denne kvelden var det en debatt om nettopp pleiepenger, fordi Solberg-regjeringen i tillegg til å utvide ordningen, også hadde strammet den inn for de familiene med de mest alvorlig syke barna.

Argumentet var arbeidslinja: Pleiepenger gir samme lønnskompensasjon som sykepenger – altså full lønn inntil 6G. Men foreldre måtte ikke få denne kompensasjonen for lenge, da ville vi havne utenfor arbeidslinja fordi arbeidslinjas logikk tilsa at vi kom til å velge «pleielønn» framfor arbeid.

Det skulle altså lønne seg å jobbe, ikke motta pleiepenger. Problemet var at når pleiepengene ble oppbrukt, ville det være umulig å «velge» å jobbe framfor å sitte på sykehuset med et alvorlig sykt barn.

På samme måte som vi ikke hadde valgt å få syke barn, kunne vi ikke velge å forlate dem for å gå på jobb når familiens økonomi ble ødelagt.

Det politikerne på høyresiden ikke forsto, var at når ungen din trenger deg, kan ikke arbeidslinja dytte deg ut i jobb. Den dytter deg i stedet ut av arbeidslivet.

De snakket om viktigheten av å beholde tilknytningen til arbeidslivet, om at når man er i en krise så greier man ikke alltid å ta de riktige beslutningene. Som om vi hadde et reelt valg.

Mistilliten fra representanter fra de daværende regjeringspartiene kunne kjennes der oppe på galleriet. Denne mistilliten er arbeidslinja. Og den mistilliten går fra Stortinget og regjeringskontorene, ned til Nav, til kommunene, ut til folket.

Den mistilliten rammet meg, og det kjentes ikke akkurat greit. Sånn tror jeg det er mange som føler det om dagen.

Arbeidslinja tar ikke hensyn til at det finnes barn som lever årevis i konstant fare for å dø. Foreldrene til disse barna skulle gjennom trusselen om ødelagt familieøkonomi komme seg bort fra intensivavdelinger, sykehussenger og avanserte hjemmesykehus og tilbake på jobb.

Jeg tror det var SVs Karin Andersen som kalte det arbeidslinja på sitt råeste.

Noen dager senere satt jeg i Dagsnytt 18-studio, sammen med Andersen og Høyres Heidi Nordby Lunde. Mot slutten av debatten sa jeg, og nå var jeg nesten desperat, jeg måtte få banket det inn: «Vi vil jo jobbe! Det er alt vi vil!»

Hvorfor kan ikke det være utgangspunkt for arbeidslinja? I stedet for en pekefinger som formaner deg om at det skal lønne seg å jobbe, bør arbeidslinja være en hjelpende hånd.

Ap-politiker og byråd for arbeid, integrering og sosiale tjenester i Oslo, Rina Mariann Hansen, beskrev nylig arbeidslinja som «et fryktelig begrep»:

«Den forutsetter at vi har et arbeidsliv der alle kan gå rett inn. At det er den enkeltes manglende evne til å få seg jobb som er problemet, fortalte hun til Vårt Land. Det er bra hvis det kommer en debatt innad i Arbeiderpartiet om hva arbeidslinja egentlig skal være.

«Vi må snakke om hva vi legger i begrepet og fyller det med […] Arbeid, velferd og verdighet må sees i sammenheng», uttalte partiets arbeids- og sosialpolitiske talsperson Tuva Moflag i samme sak.

I et svar på mitt eget og Rødt-politiker Mímir Kristjánssons utspill om arbeidslinja, avviste Finansavisens Trygve Hegnar blankt at velferdsstaten er fundert på mistillit:

«det er ikke slik som Palmer skriver, og Kristjánsson følger opp med, at velferdsstaten har en grunnleggende mistillit til dem den skal hjelpe […] Det er for enkelt og det er feil.»

Det er selvsagt meget mulig at Hegnar har utelukkende positive opplevelser med Nav. Ressurssterke mennesker får tross alt bedre behandling i helse- og velferdssystemet, det vet vi. Men det er også tilforlatelig å anta at Hegnar ikke forholder seg til velferdsstaten på jevnlig basis.

For mistilliten er ikke (bare) på individnivå, mistilliten er en del av systemet, med sitt enorme krav til dokumentasjon som stadig vekk må fornyes. Jeg er også ressurssterk. Jeg får også god behandling av Nav. Men likevel kjenner jeg systemets grunnleggende mistillit på kroppen.

Som jeg nevnte i mitt forrige innlegg, står hundre tusen mennesker med funksjonsvariasjoner utenfor arbeidslivet.

Det er ingen vits i å fortelle dem at det skal lønne seg å jobbe. Det er nemlig ikke det at trygdeytelsene er så forbanna lukrative som gjør at de ikke er i arbeid.

Bare tre prosent av mennesker med utviklingshemming er i ordinært arbeid. Det handler ikke om disse menneskenes manglende evne og vilje til å jobbe. Det handler om samfunnets evne og vilje til å se disse menneskenes muligheter i stedet for deres begrensninger.

En undersøkelse av Navs praksis overfor denne gruppen, viser at de ikke blir prioritert hos Nav, men defineres ut av Navs ansvarsområde.

Eller ta pårørende som opplever at de får for lite hjelp. Det er «kjempebillig» å la folk ta hånd om sine nære for kommunenes luselønn (også kalt omsorgsstønad) – hvis de er så heldige å få betalt. Det hadde vært langt dyrere å betale ansatte for å gjøre den samme jobben.

Helsevesenet er faktisk helt avhengig av pårørendearbeid – de pårørende utgjør nesten like mange årsverk som hele den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Her er altså et nydelig eksempel på at arbeidslinja holder folk utenfor arbeidslivet.

Skal pårørende ut i jobb, må de få mer hjelp, ikke dårligere økonomi.

Hva er alternativet til arbeidslinja, har flere spurt. Det svaret er enkelt:

Bytt den ut med tillit til folk, troen på at folk flest faktisk vil jobbe. Slik kan vi legge til rette for at alle som kan, kommer seg ut i arbeidslivet, samtidig som vi tar vare på dem som ikke kan.

Denne kommentaren ble først publisert hos Agenda Magasin