JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Kommentar

«Tre grunner til å skrote arbeidslinja»

De aller fleste av oss trenger ikke å bli fortalt at «det skal lønne seg å jobbe». Vi vet det, skriver Helle Cecilie Palmer

De aller fleste av oss trenger ikke å bli fortalt at «det skal lønne seg å jobbe». Vi vet det, skriver Helle Cecilie Palmer

Javad Parsa / NTB

Dette er et meningsinnlegg. Det er skribentens mening som kommer til uttrykk. Du kan sende inn kronikker og kronikkinnlegg til FriFagbevegelse på epost til debatt@lomedia.no
Warning
«Det skal lønne seg å jobbe», sier både Høyre og Arbeiderpartiet. Men denne arbeidslinja straffer alle som av ulike grunner ikke kan være i jobb.

I desember skrev arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen et innlegg i Bergens Tidende under overskriften «Arbeidslinjen sikrer velferdsstaten».

Det er jo logisk: En skattefinansiert velferdsstat er avhengig av at folk jobber og betaler skatt. Og at flest mulig av de som kan jobbe, skal jobbe, er et prinsipp jeg tror de fleste av oss kan være enige i.

Men så er det ikke bare det de sier, politikerne som snakker om arbeidslinja. De understreker stadig hvor viktig det er at det skal «lønne seg å jobbe».

Dette er dagens arbeidslinje – et politisk prinsipp om at ytelser du mottar når du ikke er i jobb, alltid må være lavere enn lønnsnivået. Hvis ikke kommer alle til å slutte å jobbe og gå på trygd.

Denne arbeidslinja må skrotes. Her er tre grunner til det:

For det første, undergraver den regjeringens tillitsreform.

Arbeidslinjas mantra om at «det skal lønne seg å jobbe» innebærer en velferdsstat som har en grunnleggende mistillit til dem den skal hjelpe. Utgangspunktet for økonomiske ytelser og stønader, er at folk er snyltere helt til de kan bevise det motsatte.

Regjeringens hjertebarn med det litt lite sexy navnet «tillitsreform i offentlig sektor» kan aldri bli noen suksess uten at den samtidig sikrer at det offentlige har tillit til sine egne innbyggere. Arbeidslinja i sin nåværende form står i motsetning til dette.

For det andre, vil det alltid finnes mennesker som ikke kan jobbe.

Dagens arbeidslinje fører til stigmatisering og mistenkeliggjøring av folk som har helt legitime grunner til å ikke være i arbeid. Å være «trygda», en «naver» – det er ord som klinger negativt.

Når statsministeren snakker om «retten til jobb og kravet om å betale skatt – verdigheten i det at du er en bidragsyter», så har han jo rett når det gjelder alle som kan jobbe. Men hva med de som ikke kan? Mennesker som mottar uføretrygd betaler også skatt, forresten. Men de regnes ikke som bidragsytere. Hva med deres verdighet?

Å sørge for at mennesker som ikke kan være i jobb, også har nok penger, bør ikke være umulig fordi arbeidslinja står i veien. At det finnes arbeidsfolk i Norge som har så lav lønn at de knapt greier seg, er urovekkende. Men at folk som ikke kan jobbe sliter, er liksom ikke urovekkende på samme måte.

For dem er svaret alltid at de må ut i arbeidslivet – «Det å komme i jobb er den beste veien ut av en vanskelig livssituasjon», som statsministeren selv sier – selv om de altså er for syke eller av andre grunner ikke har mulighet til å være i jobb.

Det er forresten et veldig merkelig politisk prinsipp å mene at folk blir friske og i stand til å jobbe bare de får dårlig nok økonomi.

For det tredje, holder arbeidslinja fortsatt mange mennesker utenfor arbeidslivet.

Fordi arbeidslinjas utgangspunkt er at folk egentlig ikke vil jobbe, og derfor må piskes ut i arbeid, tar den ikke hensyn til alle de som vil jobbe, men ikke kan eller får. Ikke fordi de selv er arbeidsuføre, men av årsaker som ligger utenfor dem selv. For disse menneskene hjelper ikke arbeidslinjas pisk.

Når arbeids- og inkluderingsministeren i innlegget i BT argumenterer for hvorfor arbeidslinja er viktig for velferdsstaten, nevner hun ikke med et eneste ord de hundre tusen menneskene med funksjonsvariasjoner som ønsker å jobbe, men ikke får muligheten.

Prøv å fortell dem at «det skal lønne seg å jobbe». Jeg tror de er klar over det.

Men de som sitter i rullestol, må søke dobbelt så mange jobber som andre for å få komme på intervju. Deres problem er at de diskrimineres og ekskluderes fra arbeidslivet. Det er ikke et individproblem, men et samfunnsproblem.

I tillegg har vi et system som straffer folk som kommer seg i jobb, eller greier å jobbe noe. Nå varsles det endringer, men faktum er at noen har laget et system der det faktisk ikke lønner seg å jobbe – stikk i strid med den arbeidslinja styringspartiene forfekter.

Pårørendearbeid utgjør omtrent like mye som alle årsverkene i den kommunale helse- og omsorgssektoren. En undersøkelse fra 2020 anslo at brutto produksjonstap som følge av at pårørende reduserer arbeidstiden eller slutter å jobbe, ligger mellom 6,6 og 13,2 milliarder kroner. 

Helsedirektoratets pårørendeundersøkelse fra samme år slo fast at «langt på vei alle informantene i yrkesaktiv alder, gir sterkt uttrykk for at de ønsker å jobbe», og at «[d]et handler om mye mer enn økonomisk trygghet».

Skal flere pårørende ut i (full) jobb, må noen ta over det arbeidet. Denne «noen» er selvsagt samfunnet, velferdsstaten. Seks av ti pårørende gjør arbeid som de mener det offentlige burde ha utført, og ti prosent av disse ville ha brukt mer tid på å jobbe eller studere dersom pårørendeoppgavene ble redusert.

I stedet for en arbeidslinje basert på ideen om at folk egentlig ikke gidder å jobbe, bør vi etablere en arbeidslinje med motsatt utgangspunkt: De aller fleste av oss ønsker å ha en jobb å gå til, tjene egne penger, ha et jobbfelleskap, føle mestring.

De aller fleste av oss trenger ikke å bli fortalt at dette er ting som er bra for oss. Vi vet det.

Vi vet at det allerede lønner seg å jobbe, fordi arbeid betyr mer enn beløpet på lønnsslippen. Samtidig er det ikke slik for alle at veien ut av vanskeligheter, er arbeid.

Vi må ta vare på dem også, og vi må ha en ny arbeidslinje som tar hensyn til dem. For med prinsippet om at det skal lønne seg å jobbe, følger konsekvensen at det straffer seg å være syk.

Sånn kan vi ikke ha det.

Kommentar: «Hva er alternativet til arbeidslinja, har flere spurt. Det svaret er enkelt»

Denne kommentaren ble først publisert hos Agenda Magasin

Annonse

Flere saker

Annonse