Kommentar:
«Den politiske kampen om de kristne»
Ansvarlig redaktør i ANB
LO Media
Knut Arild Hareide tapre veivalget i KrF. Nå har det kommet en bok som gir innsikt om hvorfor.
Martin Guttormsen Slørdal
Helge Simonnes, tidligere sjefredaktør i den kristne avisen Vårt Land, har skrevet bok om utviklingen i KrF de siste årene.
kjell.werner@anb.no
Han mener at Fremskrittspartiets Sylvi Listhaug må tillegges mye av «æren» for at KrF har beveget seg til høyre i det politiske landskapet. Slik Simonnes ser det, sto Listhaug klar med et tilbud til de misfornøyde i KrF.
«Med kors og smil har hun bidratt til å presse KrF mot høyre. Det er min klare oppfatning at striden i KrF ikke bare var et internt oppgjør i partiet. Det handlet like mye om KrF-grasrotas forhold til Sylvi Listhaug», skriver Simonnes i boken «Kampen om korset i politikken».
Simonnes hevder at grasrota i KrF misliker episoder som da daværende partileder Knut Arild Hareide gikk i Pride-parade, og da familiepolitisk talsmann Geir Jørgen Bekkevold viet partiets informasjonssjef Mona Høvset med en annen kvinne. Som en motsats til dette sto «verdikrigeren» Sylvi Listhaug fram med et korssmykke i halsen med standpunkter som fant klangbunn blant KrFs kjernetropper.
Simonnes begynte arbeidet med boken før Hareide varslet at hans plan var å søke regjeringssamarbeid med Ap og Sp, men da ble bokideen enda mer aktuell. Sluttresultatet har blitt et svært interessant bidrag til historien om KrFs veivalg. Boken vil bli nøye lest av politikere, forskere, pressefolk og andre samfunnsinteresserte.
Veivalget på det ekstraordinære landsmøtet 2. november i fjor er jo godt kjent. Her vant «blå» gruppering med knepent flertall, og KrF gikk på nyåret 2019 inn i den borgerlige regjeringen til Erna Solberg. Hvorfor det gikk slik, blir mye spekulasjoner. Men boken til Simonnes baserer seg på det forfatteren selv karakteriserer som «safarijakt». Vi får servert reflekterte analyser som rettleder oss i KrFs jungel.
Knut Arild Hareide var modig og tok en sjanse, men mislyktes altså. Planen var å bredde ut KrFs politiske prosjekt rettet mot potensielle nye velgere utenfor de kristenkonservative rekkene. Drømmen var å gjenreise KrF som i glanstiden under Valgerd Svarstad og Kjell Magne Bondevik. Ved valget i 1997 fikk KrF 13,7 prosent. Nå ligger partiet ti prosentpoeng lavere på målingene, og KrFs stortingsgruppe består i dag i all hovedsak av representanter fra det såkalte bibelbeltet på Sør- og Vestlandet.
Simonnes konkluderer med at det er splittelsen mellom grasrota og tillitsmannsapparatet som er partiets akilleshæl. Det er en klok analyse som vi deler. Valgundersøkelser etter neste stortingsvalg vil trolig vise at dette også er et ømt punkt for partiets gjenværende velgere. En god partileder skal gå foran og lede, men det må ikke bli for stort strekk i laget. Det siste fikk Knut Arild Hareide smertefullt oppleve.
