Jan-Thore Lockertsen, førsteamanuensis operasjonssykepleie, Nord universitet, Bodø

I en kommentar hos FriFagbevegelse 6. april retter Kjell Werner skarp kritikk mot Norsk Sykepleierforbunds leder, Lill Sverresdatter Larsen.

«Det er noe usmakelig over budskapet til Sykepleierforbundets leder når hun bruker pandemi og krig som argument», skriver Werner.

Og videre:

«Lill Sverresdatter Larsen mener at høyere lønn må til for å kunne rekruttere og beholde nok sykepleiere. Forbundslederen spiller på beredskap og krigsfrykt».

Sykepleie er blitt en naturlig del av vårt liv fra vugge til grav. Helsesykepleieren på helsestasjon og i skolehelsetjenesten og sykepleieren i bedriftshelsetjenesten har forebyggende funksjoner.

Andre av oss har funksjoner av behandlende karakter i spesialisthelsetjenesten og noen av oss er i kommunehelsetjenesten og har rehabilitering og vedlikeholdsomsorg som sykepleieoppgaver.

Men få tenker over hvorfor fellesskapet har bygd opp denne spesialiserte kompetansen for forebygging, for behandling og for akutte situasjoner som truer enkelt mennesket og samfunnet.

Det var de store sykdomsutbruddene med kolera-epidemier, tuberkulose og krig som førte til at det protestantiske Nord-Europa fra 1836 begynte å opprette sykepleierutdanninger etter mønster av den faglærte sykepleien i det katolske Sør-Europa. 

Florence Nightingale er mest kjent for sitt virke i 1854 under Krimkrigen (1853-1856), men før det hadde hun vært sykepleier under en kolera-epidemi i London.

Norges første utdannede sykepleier var Cathinka Guldberg (1840 -1919) var i 1866 militærsykepleier i Dresden. I likhet med Nightingale erfarte Guldberg at de fleste soldater døde av epidemiske sykdommer. Sykepleie ved epidemiske sykdommer ble da en naturlig del av utdannelsen da hun startet den første norske sykepleierskole i 1868.

Noe senere kom Røde Kors (1896) med formål å utdanne sykepleiere «I krigstid eller om arméen settes paa feltfot ...»; og Norske Kvinners Sanitetsforening (1896) med «at skaffe Sanitetsmateriel til Brug i saa vel Krig som under Ulykkestilfælde i Fred».

I 1939 var de fleste sykepleierutdanninger blitt en del av Rådet for frivillig sykepleie i krig og norske kvinnelige sykepleiere deltok alt 9. april 1940 som sykepleiere under felttoget i Sør-Norge og kampene ved Narvik.

Det er det daglige virket vi sykepleiere er mest kjent for, men vår utdannelse er fortsatt sterkt preget av smittevern og infeksjonsforebygging. Forskning på norske sykepleieres virke under Koreakrigen (1950-1953), viser at det er deres innsats for oppbygging av akuttsykepleien, utdannelse av spesialsykepleiere og som del av den norske beredskapen ved katastrofer, som har vært gevinsten for det norske sivilsamfunnet. 

Fortsatt er norske sykepleiere med erfaring fra katastrofeområder en viktig del av den norske beredskapen. Deltakelse på sivile øvelser og militære øvelser som Cold Response, er med på å opprettholde denne beredskapen.

Problemet er at det er for få av oss. Sykepleieryrket sliter med rekruttering. Et virkemiddel for å motvirke dette er økt lønn. Det er ikke vanskelig å si seg enig i at mange har hatt en tøff jobb under Covid-pandemien (som slettes ikke er over). Men der bussjåfører har hatt en beskyttelse, der har sykepleiere stått i frontlinjen med de sykeste av pasientene.

Det å kritisere Sverresdatter Larsen for å vise til pandemi og krig, det er det som er usmakelig. Sykepleiere fyller en viktig funksjon i menneskers daglige liv og vi er utdannet for å være en del av beredskapen mot epidemiske-sykdommer og krig. Men vi er for få. 

Økt lønn er en viktig rekrutteringsfaktor i alle yrker - det bør gjenspeiles i lønnsoppgjøret i offentlig sektor.

Sverresdatter Larsen svarer Kjell Werner: «Vi må legge krangelen mellom gruppene i lønnsoppgjøret til side og sette pasientene først»

Debatt: «LO har lite å tjene på å holde sykepleiernes lønn nede»